Forskning på ålens vandringsmønster og livssyklus

( Leptocephalus brevirostris og Anguilla anguilla)

 

Hvor kom ålen fra? Ålefiske kan med sikkerhet spores til minst 500 år tilbake i tid. Antakelig har ålen blitt fisket og brukt så lenge menneskene har høstet fra havet, elver og sjøer. Frem til 1800-tallet hadde man (naturlig nok) ikke funnet gytemoden ål i ferskvann. Ettersom man ikke kunne påvise noe rogn eller melke i ålen, trodde man at ålen naturlig ble skapt i - og kom opp fra - myrer og gjørme. Visse observasjoner ble imidlertid gjort. I Italia hadde man funnet ut at voksen ål vandret ned til havet, og at småvokst ål vandret oppover mot ferskvann. I 1856 fant en tysk forsker noe han trodde var en ny art. I Messinastredet (mellom Secilia og Italia) ble det fanget noen flate og gjennomsiktige skapninger. Han gav den navnet Leptocephalus brevirostris. I 1896 undersøkte to italienske forskere en mengde Leptocephalus brevirostris som hadde blitt skylt på land av tidevannet ved Messinastredet. Ved å undersøke flere hundre eksemplarer, fant de så stor anatomisk likhet med ål at de kunne fastslå at Leptocephalus brevirostris var ålelarver. 

 

Avslører gytefeltet. På begynnelsen av 1900-tallet drev et dansk forskningsfartøy trålhal etter småtorsk og rogn i den nordlige delen av Atlanterhavet. Finmasket redskap ble brukt, og man fikk da flere hundre ålelarver i trålen. Den danske biologen Johannes Schmidt begynte da en omfattende undersøkelse omkring ålelarvene. Ved hjelp av finmasket trål, ble det gjort flere hundre trålhal på ulike dyp over hele det nordlige Atlanterhavet. Schmidt lengdemålte alle larvene, og fant ut at størrelsen på larvene ble mindre jo nærmere man kom Saragassohavet. I 1920 kunne Schmidt konkludere med at både den europeiske, og den amerikanske ferskvannsålen hadde gytefelt på omålag 350 meters dyp i Saragassohavet. Senere studier har fastslått at den amerikanske ålen gyter lengre vest enn den europeiske. De to gytefeltene er likevel så nære hverandre at det kan være en viss overlapping i ytterkantene.

 

Fra larve til glassål. Ålelarvene klekkes om våren, og de driver da med Golfstrømmen. Larvene som blir klekket lengst vest i Saragassohavet følger nordlige og østlige grener av Golfstrømmen og driver mot den amerikanske kyst. Larvene fra den østlige delen følger Golfstrømmen østover over Atlanterhavet. Mens den amerikanske ålen har et larvestadie på omlag 12 måneder (tiden til den når kysten), bruker den europeiske ålen gjerne 2,5 til 3 år for å nå land. Når ålelarvene når norskekysten, har de mister sin flate form, og omdanner seg til glassål. Med sin gjennomsiktlige åleform kan de nå starte vandringen mot ferskvann. Glassål kan bli funnet i store mengder mens de åler seg innover land. De forserer myrer, marker, bekker, elver og glatte fjellvegger for å komme til et passende oppvekstområde i et tjern eller vann.

 

Glassål: I 1895 bevilget Stortinget 4000 kroner til undersøkelser av ferskvannsfisket i Norge. Zoolog og fiskeribiolog Hartvig Huitfeldt-Kaas ble da ansatt som ferskvannsbiolog i Fiskeetaten. Huitfeldt-Kaas gjorde flere observasjoner angående ålen. I 1904 gjorde han forsøk med fangst av glassål ved Sarpsfossen. Fra 3. til 20. august 1904 fanget han 70000 glassål (med vekt: 250 glassål per kg.). Huitfieldt-Kaas beskrev også mulige fangstinnretninger for et eventuelt norsk fiske etter glassål. Ålen er en individualist selv om den tilsynelatende opptrer i stim eller sverm når den inntar kysten. I elven Bann i Nord-Irland ble det i april-juli 1955 estimert at over 20 millioner glassål var på vandring oppover. På en enkelt dag ble det talt ca. 1,5 millioner glassål. 

 

Flere stadier i ålens liv. Når ålen har inntatt sitt oppvekstområde i ferskvann, omformes den til gulål. Navnet er gitt ettersom fargen da er brun- og gulaktig. Ålen er nesten altetende, og den er mest aktiv i sommerhalvåret. Ålen blir værende i oppvekstområdet helt til den blir utvokst. Hannålen bruker gjerne 8-10 år (og er da 40- 50 cm. lang), mens hunnene trenger i gjennomsnitt 15 år (ca. 70 cm lang, og veier da ca. 500 gram). Som utvokst, søker gulålen ut fra oppvekstområdene og følger bekker, elver, myrer og andre hinder i sin vandring ned mot havet. I denne fasen går ålen gjennom et nytt stadie. Fra gulål, inntar den "vandringsdrakten". Buken blir lys (sølv-hvit), ryggen svart, finnene spissere og øynene større. Som blankål er den klar til å vandre mot gytefeltet. Når den forlater kysten, har den en fettprosent på omlag 30. Noen åler blir større enn andre, og i Norge kan man få ål på over 2 kg, og oppvekstperioden kan vare i over 30 år. Størst vekt på europeisk ål oppgis til å være ca. 6,5 kg, og ålen er da over 2,8 m. lang. Når ålen starter sin gytevandring, slutter den å spise, og må dermed tære på fettreservene på sin lange vandring vestover mot Saragassohavet. 

 

Den lange reisen. Europeisk ål finnes over hele Europa. Vandringsdistansen blir derfor ulik ut fra hvor oppvekstområdet har vært. Blankål fra Norge og Sverige, vil eksempelvis ha en mye lengre gytevandring enn ål fra Portugal. Noen forskere er i tvil om ålen i det hele tatt er i stand til å foreta så store vandringer - uten å innta føde. Enkelte hevder at det bare er den amerikanske ålen som klarer å ta seg frem til gytefeltene, og at det er disse som produserer larvene som driver mot Europa. For at blankålen fra Norge skal klare gytevandringen, må den svømme mot Golfstrømmen sørover, antakelig gjennom Den Engelske Kanal, langs kysten av Portugal og så bøye av vestover ved Kanariøyene. Mye er uvisst angående denne gytevandringen, men man antar at ålen holder seg i de vannlag som gir mest gunstige strømforhold på reisen vestover mot Saragassohavet. Ålen er imidlertid en seiglivet skapning, og det antas at den kan overleve på fettreservene i opptil tre år. Lite vites om selve gytingen, men det antas at samtlige åler dør etter å ha brukt sine siste krefter på reproduksjon på dypt vann i Saragassohavet. I 2007 hadde den danske Galathea 3-ekspedisjon som et delmål å finne ut mer om ålens gytevandring og gytefelt. Merket ål fra Nord-Europa ble sporet og fulgt, men ingen av disse nådde Saragassohavet. Trålhal i ulike dybder på det antatte gyteområdet gav ingen fangst av gyteklar europeisk ål, og dette var nok den største skuffelsen for deltakerne i ekspedisjonen. Forskerne ombord på "Vædderen" klarte imidlertid å fange 90 ålelarver, og håper at biologiske prøver av disse samt øvrig innsamlede data kan gi økt kunnskap om ålens biologi. 

 

Mye usikkert. Selv etter snart 100 år med forskning omkring ålens gytevandring, er det mye man ikke vet eller kan fastslå med sikkerhet. Hvordan - og hvorvidt - ålen finner frem til gytefeltet etter et langt liv i ferskvann på andre siden av Atlanterhavet er like fascinerende som det er imponerende. 

 

Kilder: 

- "Fangst og behandlig av nedgangsål" (blankål). Fiskeridirektoratets skrifter Vol III, No. 1 1953. Av Magnus Halaas.

- "Ålefisket". Skrift nr. 2 i Ide-serien. Utgitt av Den Norske Idebank 1967.

- "Fishes". Life Nature Library.1964.

- Havforskningsinstituttets nettsider (www.imr.no)

- www.fishbase.org

- www.galathea-explorer.dk

 

aalfoto.JPG (42937 byte)

 

 

 

Til fiskeri.no 

Til siden om fiskeslag

 

website counter