Vågehval  (Balaenoptera acutorostrata)

Vågehval

(Nordlig vågehval)

Vågehvalen er den minste av bardehvalene på den nordlige halvkule og er nært beslektet med finnhvalen. Vågehvalen er den vanligste av bardehvalene i norske farvann, og er den eneste hvalen det blir drevet fangst på. Den blir omlag 10 meter lang, og veier da rundt 10 tonn. Man antar at den kan bli opp mot 50 år gammel. Ryggen er mørk (grå-sort) og buken lys. På nært hold kjennes den lett igjen på det hvite beltet som går over sidefinnen. Den viser sjelden sporen (halen) når den dykker. Vågehvalen har to utberedelsesområder; (nordlige-, og sørlige halvkule), og man velger også å anse dem som to arter: Nordlig- og sørlig vågehval. 

 

Levesett

Som andre bardehvaler beiter vågehvalen på fisk (mye sild, og lodde), krill og plankton. Vågehvalen blir kjønnsmoden rundt 7års-alderen, og kan deretter få en kalv hvert år. Hunnene går drektig i 10 måneder. 

 

Hvalfangst

Etter 1986 stanset de fleste land all hvalfangst. De fleste arter var da overbeskattet. Norge gjenopptok kommersiell fangst av vågehval i 1993 ut fra at bestanden da var så stor at den tålte beskatning. Fangst og forskning (biologiske prøver og hvaltelling) har vist at bestanden har tålt uttaket, og de siste årene har totalkvoten ligget på i overkant av 1000 dyr, uten at hele kvoten i de ulike områdene alltid blir tatt. Også Island har besluttet å gjennoppta sin fangst på Vågehval.

 

Human fangst i fokus

Dagens harpunkanoner er utsyrt med et sprenglegeme (en granat) i spissen. Når harpuna treffer hvalen, eksploderer granaten. Et korrekt treff påfører dyret så stor skadet at døden inntreffer umiddelbart. Skytterne på hvalfangsfartøy har gjennomgått grundig opplæring og skytetrening. 

 

Under fangsting blir hvert treff evaluert og gjennomgått sammen med inspektøren ombord. Inspektøren noterer ned alt som skjer under fangstingen, og "obduserer" hvalen for å kunne gi detaljerte opplysninger omkring dyret og avlivingen.

 

 

Film: Vågehval

 

Til fiskeri.no

 

Til side om fiskeslag

 

 

Vågehvalen kan være vanskelig å oppdage med mindre været er så fint som på bildet over. I motsetning til mange andre hvalarter, har de en lite markant blåst. Også den spisse ryggfinnen er beskjeden. Foto: Øyvind Tangen.

Vågehvalen holder seg som regel på åpent hav, men den kan søke helt inn mot kysten og i fjorder på jakt etter stimfisk. Gjennom historien har denne adferden gjort mennesker i stand til å jakte på hval i kystnære strøk. Når hvalen  inntok våger og viker, ble den også tilgjengelig for mennesker. Det er nærheten til viker og våger som har gitt hvalen navnet. Foto: Ole Bernt Gammersæter. 

Over ser vi et perfekt treff på en Vågehval. Vi ser her også det hvite beltet på sidefinnen. Dette beltet hjelper skytterne til å sikte. Skytternes treffsikkerhet er avgjørende for at hvalen skal dø momentant. Protester mot - og oppmerksomhet rundt - norsk hvalfangst har gjort det nødvendig med åpenhet, forskning og et strengt regelverk for å vise at fangsten bygger på et vitenskapelige grunnlag og at fangsten foregår humant. Selv med all forskningsinnsats og overvåking av selve fangsten, er det vanskelig å nå frem i en verden (og selv i IWC) der debatten er styrt mer av følelser enn hensynet til bærekraftig beskatning og balanse i økosystem. Begge foto: Hans Petter Tysnes.

 

 

Les også om spermhval

knølhval

 havfiske fiskestang fiskemat laks omega-3

website counter