Historien om loddsulo

-  Av Elias Fondenes, Kolbeinsvik

 

I noen år var jeg lettbåtroer på vintersildfiske. Jeg vil her fortelle litt om loddsula og dens betydning for basene. 

Det er en kunst å bruke ei loddsule, og bare en dyktig bas behersket dette. Loddsula måtte være så stor at en omgang/tvinning rundt den var en alen. Det går tre alen på en favn. Det vil si at når basen hadde tatt inn tre omganger rundt sula, hadde han tatt inn en favn. Det var lettbasroeren sin jobb å være med basen og holde kopperstrengen når den skulle tvinnes opp på sula. Når sula ble laget, tok basen først inn 10 favner med streng på sula. Strenger ble så røket, og skøytet sammen med en kraftig knute. Dette gjentok seg for hver tidende favn som kom inn på sula. Når sula senere ble brukt, merket basen hver gang en slik knute passerte over ullvotten på høyre pekefinger. På den måten visste basen hvor dypt silda gikk og om det var verdt å kaste på den. Selve loddet som ble brukt under vintersildfisket veide 1 kg. Basen måtte altså være sterk i armene så mye som han arbeidet med loddet. 

Når vi kom ut på vårsildefeltet, ble loddet også flittig bruk. Før vi la oss til for å lyse etter sild, var det viktig at bunnen var noen lunde jevn og slett, for det hendte at nota gikk helt i bunn. Hvis ikke bunnen var jevn og slett, ble resultatet ofte en sundreven not og ingen sild. 

En annen funksjon ved loddet, var å anslå hvor mye sild det var i sjøen. Dette var viktig for å kunne avgjøre om det var verdt å kaste på den. Når storsilda stod under oss som et berg, kunne man risikere at nota ble så full at silda sprengte seg ut. Da ødela man både not og fiske. 

Loddsula ble også bruk i selve kastet for å kunne anslå hvor mye sild som befant seg i nota. Også dette var viktige beregninger som var avgjørende for hvordan man best skulle gå frem for å berge kastet og om det krevdes hjelp fra andre fartøy. Gode anslag var altså viktig i mange situasjoner under sildefisket. 

Det kunne vært skrevet mye her om notbasenes og deres dyktighet. Basen brukte mange sanser og inntrykk i sitt arbeid. Loddet gav viktig informasjon, men også samspillet med lettbåtroer og mannskapet i dorryene var avgjørende i den konkurransen som rådet på feltet. Da måtte alt klaffe for at det skulle bli fangst. Noen ganger hjalp det ikke hvor godt samspillet var - det ble likefullt mange bomkast gjennom en hel sesong på vintersildfisket. Dette skyldtes ofte uforutsette forhold; som strømsjø og endring i vindforhold. Det var i alle fall et spennende fiske å få være med på. Jeg fikk være med på dette i krigsårene og utover på 1950-tallet. Etter hvert fikk vi ekkolodd, og da ble det mye lettere for basen. Det gikk likevel litt tid før basen turte å gi helt slipp på loddsula.

Til fiskeri.no

*

sulefoto2.jpg (38717 byte)

Sildekast med dorryer. Bilder utlånt av Sigvard Knutsen.

På bildet til venstre ser vi basen i lettbåten.

 

fisk, fiskeutstyr, båter, sildefiske, ekkolodd, historie, kystkultur