Brugdefangstens historie (Del 2)

Fisket etter Den Andre Verdenskrig

Båtene var som regel på 50-60 fot, men det finnes også eksempler på deltakelse med fartøy ned mot 30-40 fot. Mannskapet var tidligere på minst 3 personer, men som oftest 4. Kanonen var montert med solide bolter og stag på baugen. Fangstliner og vaier ble kontrollert. Vaieren måtte spleises til brugde-harpunen og det ble ofte foretatt prøveskyting. Man hadde med seg lange kniver (flensekniver) for å skjære opp fisken mens den lå i vannet, og i de første årene ble det tatt om bord store kar eller tønner til å lagre brugdelever i. I tillegg ble det også brukt en håv som stod i forbindelse med vinsjen for å heise om bord brugdelever. Etter proviantering og bunkring, la de kursen ut mot havet. Fangstfeltet var stort og strakte seg langs hele Norskekysten, men som oftest minst 20 nautiske mil fra land. Ofte gikk turene så langt vest eller sør at man valgte å overnatte i fremmed havn eller på åpne havet hvis været tillot det.

Brugdas vandring i overflaten med den store, mørkebrune ryggfinnen over vannet, gjør den lett å få øye på i fint vær. Fisk med så stort vandringsområde er imidlertid ikke så lett å finne. Det kunne gå dager med kjøring uten at man fant fisk. Brugdefiskerne søkte som oftest mot områder der man tidligere hadde tatt fisk, og der det antakelig var gode beiteforhold for brugda. Det hendte også at man ble tipset om brugde av andre fartøy. Resultatet av sesongen kunne således avgjøres på et par dager med godvær og rikelig med fisk. Andre ganger brukte man 2-3 måneder for å få et tilsvarende resultat. Med gjennomgående dårlig vær, ble det ofte bomtur.

 

BrugdeFoto6.jpg (50574 byte)

Brugda hales inn mens havet koker og båten rister. Foto fra "Vita" utlånt av Lorents Rolfsnes

 

Harpunering av brugde. "Nordøysund" har oppdaget i ei brugde i fart. De tar den igjen, og siger innpå fisken som skytes på kloss hold. 

 

Digresjon: "Seiglivet fisk" 

I likhet med andre haiarter, er brugda en seiglivet skapning der muskulaturen gjerne fortsetter sitt liv etter at hjernen har satt "takk for seg". Følgende historie fra feltet er blitt fortalt av flere fiskere:

En båt hadde skutt ei brugde. Leveren var tatt ut, men resten av fisken ble dumpet. Dette skjedde i årene før man fikk avsetning på finnene. Like etter at brugdeskrotten var dumpet, kom en annen brugdebåt til samme område. De fikk øye på ei brugde som svømte i overflaten, og fikk inn et vellykket skudd. Da de hadde halt fisken inn, oppdaget de at buken var sprettet og at levera var tatt ut. Dette er et utrolig - men også antakelig et enestående - eksempel på at samme brugde er harpunert to ganger.

 

Harpunering og fangsting

Brugda opptrer både alene og i flokker. Etter som brugda er en bruskfisk - og dermed ganske myk -  blir harpunen skutt tvers gjennom fisken. Brugdeharpunen skiller seg ut ved at vaieren er festet midt på harpunstanga. Når fangstlina strammes, blir harpunen derfor tverrstilt på undersiden av fisken. Brugda dør ikke umiddelbart etter harpunering. Den bruker sine enorme krefter mens den vrir og vender på seg. For fiskerne er det viktig å holde brugda i overflaten slik at de raskt kan avlive den. De trekker den mot båten som ofte får gjennomgå av brugdas kraftfulle slag og sprell. Et gevær (ofte Mauser eller Kragh) blir brukt for å fullføre jakten. Kuler med myk spiss (dum-dum-kuler) egner seg best til dette formålet. Når fisken er dradd opp i overflaten, blir den skutt i hodet og dør momentant. 

Den døde brugda ble dradd inn mot båten og bundet fast med tau rundt sporen og den ene sidefinnen. Mannskapet brukte lange kniver (flensekniver) for å sprette opp buken og skjære løs festene til leveren. Med samme redskap ble finnene skåret av. Deretter ble forløperen løst fra fangstlina slik at man fikk frigjort harpunen. Denne ble tatt om bord og  evt. rettet ut før den var klar til ny fangst. Leveren ble så heist om bord med en stor håv. I lasterommet var det laget klart med skott for å stabilisere lasten.

For dem som også deltok på størjefiske (som notbåt, følger eller sløyer) ble brugdesesongen avsluttet når første størjefangst ble tatt. De øvrige brugdefartøyene kunne fortsette utover sommeren til høstværet gjorde sjøen kald og vinden for frisk.

BrugdeFoto7.jpg (78559 byte)

Avliving ved skudd i hodet. Foto utlånt av Lorents Rolfsnes

BrugdeFoto8.jpg (78405 byte)

Med flensekniven åpnes buken og festene til leveren kuttes. Når finnene er tatt om bord og leveren flyter fritt i vannet, blir resten av fisken dumpet. Foto fra "Steinborg" tatt av Ole Magne Rong.

 

Fangstfelt

Etter Den Andre Verdenskrig var det så mange fartøy involvert i brugdefangst at man kan definere dem som en flåte. Den mest vanlige størrelse på fartøyene lå mellom 50 og 60 fot. I 1957 ble brugdefangerne innkalt til stiftelsesmøte for Brugdefangernes Salgslag. 

De som drev brugdefangst hele sesongen var lett gjenkjennelige med kanonen på baugen og fraværet av den sorte konsesjonsstripa som hvalfangerne hadde på utkikkstønna. I tillegg deltok en del småhvalfangere i deler av sesongen. Det var også noen fartøy som drev brugdefangst i kombinasjon med annet fiske. Hovedtyngden av flåten var hjemmehørende i området mellom Sunnhordland  og  Sunnmøre. Lengst nord i landet var det helst småhvalfangere som stod for en viss deltakelse.

 

 

Tradisjon og utvikling

Norskekysten har tradisjonelt vært fangstfeltet for brugdefangerne. Fra midten av 1700-tallet forteller kilder om fangst i flere områder på strekningen mellom Kristiansund og Austevoll. Her kommer det frem at brugda ble fanget både i skjærgården og i fjordene. Etter Den Andre Verdenskrig var man stadig på leting etter nye fangstfelt. Utviklingen gikk i retning av stadig flere havgående fartøy og bedre kommunikasjon. Tips og rapporter fra andre fiskere gjorde letearbeidet lettere og man fikk en stadig utvidelse av fangstfeltene. Brugdefangeren Edin Leine fra Hærøy forteller at han gjennomførte 2 turer til Island etter rapport om ”brugdesyner” fra norske sildefiskere.

 

De Britiske Øyer

Brugdefangst har også tradisjoner i det skotske og irske fisket. Etter 1945 ble disse fangstfeltene benyttet av norske fiskere. Magne Waage fra Brandasund forteller at det var Shetlandsfarten under krigen som gav ideen om å reise vestover på brugdefangst. ”Nordlys” var blant de fartøy som gikk i den farefulle persontrafikken under krigen. På disse turene observerte de mye brugde. Derfor var det naturlig for dem å vende tilbake til disse farvann etter krigen; da utstyrt med brugdekanon. Områdene rundt Hebridene, Shetland og sør til Irland ble etter hvert en del av det som utgjorde feltet for norske brugdefangere. Lorents Rolfsnes fra Bømlo forteller at de ofte lå i Baltasund på Shetland. Den svenske sjømannskirken i Baltasund ble ofte besøkt, og man fikk dermed en fin anledning til å snakke med fiskere fra Fedje som også drev brugdefangst i området.

 

Rekorder

Mye er gått tapt når det gjelder historiske kilder. Det er imidlertid opplysninger som kan spores opp gjennom muntlige skildringer, dagbøker, presse og organisasjonsdokumenter. Også dette fisket hadde sine rekorder og uvanlige prestasjoner. Mest last på en tur hadde "Steinborg" fra Os. Ved Irland fikk de noen fine dager med flokker av brugde over et stort område. De gav seg etter å ha fylt båten med 67 tonn lever. Året etter - 1969 - ble det innført begrensning på 30 tonn (+10 %) per tur på grunn av vansker med avsetning på store kvanta. Dette året satte "Vita" fra Bømlo en annen rekord. På ett døgn i midnattssol ca. 60 mil vest av Skomvær fyr klarte de å skyte 50 brugder. Fangsten startet kl. 00.30 og ble avsluttet kl. 23.00. Da hadde de over 33 tonn lever ombord og måtte gi seg på grunn av 30-tonns grensen. 

 

Noen år med fiske i Skagen

Mens det lenge var tradisjon for å jakte etter brugde helt nord til kysten av Troms, så var det først i slutten av 1960-tallet at fangstfeltet ble utvidet sørover. Store mengder fisk inntok Skagerrak i månedsskiftet mai-juni, og for mange brugdefartøy ble sesongen åpnet med kurs sørover. I perioden fra 1969 til 1972 opererte mange fartøy fra Hordaland med en imponerende fangstradius som strakte seg fra Danmark i sør, nord til Træna og vest til Hebridene. Det skulle imidlertid ikke gå mange år før brugda forsvant fra Skagerrak.

 

Fangstfeltene reduseres

Utover 1970-tallet og frem til vår tid, ble fiske drevet på de tradisjonelle hovedfeltene fra Tampen, nordover til Finnmark og i områdene vest for De Britiske Øyer. Fra slutten av 1970-tallet ble det vanskeligere for fiskerne å drive lønnsom fangst. Brugda ”oppførte seg rart” og det ble spekulert i ulike årsaker til dette. I 1978 nevner Magnus Oen, daværende formann i Norges Brugdefangerlag, oljeaktiviteten i Nordsjøen som en mulig årsak. I talen til årsmøtet blir det også etterlyst interesse fra myndighetenes side når det gjelder forskning på brugda. Også i dag er mange overbevist om at aktiviteten i Nordsjøen har vært til stor skade for norsk brugdefangst. De mener å ha observert at brugdas oppførsel og vandrigsmønster påvirkes og forstyrres av trafikken, seismiske sprengninger og støy fra selve oljeproduksjonen. 

Utviklingen på 1980-tallet gikk mot stadig mer kjøring og leting for å oppnå et fangstkvantum som gav lønnsom drift. Dessuten var det stor variasjon i fangsten fra sesong til sesong og fra båt til båt. Variasjonene "varierte" helst i negativ retning , noe som kommer godt frem i åpningstale til lagets årsmøte i 1984. Deltakelsen i 1986 lå på 17 fartøy, noen som utgjorde en halvering av flåten på 10 år. Den 10. januar 1989 ble Norges Brugdefangerlag nedlagt.  

En flokk med brugder: "Rubin" begynner å "plukke" fra flokken. Man begynte ofte med de bakerste for å unngå å skremme de øvrige mer enn nødvendig. Etter en stund "lettet" de seg igjen, og man plukket videre. Hvis man kjørte over de bakerste - for å ta den største, som ofte lå i front - kunne det ta lang tid før brugdene  lettet seg igjen.

Se flere filmer

BrugdeFoto9.jpg (59504 byte)

Norske brugdefartøy i Skagen 1971. Fra venstre: "Austbris", "Frøyanes", "Havdrott I" og "Freidig". Foto fra Kjell Birger Sønstabøs fotosamling.

 

Fremtiden

I 1999 var Karl-Inge Voldsund bare en liten tur ut på feltet med "Sveøy Junior". Ingen brugde ble tatt. År 2000 gav heller ikke noe resultat til tross for gode priser på finnene. Samtidig har miljøvernorganisasjoner presset på for å få brugda ført opp på CITES` "liste 2" over truede arter. Dette førte til at britiske, australske og amerikanske delegasjoner fikk et knapt flertall for et slik forlag på CITES-møtet i april 2000. For å gjøre forslaget gyldig krevdes imidlertid 2/3`s flertall, noe som gjorde at forslaget ikke gikk gjennom. Selv om Norge ikke kan vise til noen betydelig beskatning de siste årene, har dyre- og miljøvernorganisasjoner utpekt Norge som en av "verstingene" og en trussel for artens eksistens. De eneste brugdene som er tatt de siste årene, er 2-3 fisker som har satt seg fast i garn. Norsk brugdefangst avvikles dermed uten internasjonalt press. Samtidig blir de erfarne brugdefangere stadig færre og eldre. Det er derfor høyst usannsynlig at dette fisket noen gang blir gjenopptatt i den form og i det omfang det hadde fra 1960 frem til 1980. Brugdefangsten, som har hatt størst betydning for Hordaland og Møre og Romsdal, er dermed et avsluttet kapittel i norsk fiskerihistorie.

BrugdeFoto0.jpg (34992 byte)

Bildet viser "Spring". Foto: Kjell Birger Sønstabøs Fotosamling

 

 

Følgende fartøy ble innkalt til årsmøtet i Brugdefangernes Salgslag i 1974. Totalt 47 fartøy.

Greiping, Maiblomsten, Fri,  Freidig I, Feiebuen, Kamo, Ny-Falken, Norøysund,

Mongstad, Feie, Erkna, Diplom, Bruvåg, Austbris, Andora, Strøym, Spring,

Lyngholm, Nyforsøk, Leinøy, Måsholm, Hai, Havborg, Håskjær, Frøyholm, Junior,

Vokal, Vestflud, Vita, Vikenes, Varulven, Ulven, Amalia, Sigmor, Snøgg, Stridsholm,

Plarex, Arholm, Havøy, Torvikholm, Storevåg, Sjøfuglen, Seiskjær, Steinborg,

Ristesund, Remøyfjord, og N.N. båt (Georg Leine, Leinøy - mulig påvente av leigefartøy)

 

Til "Alt om brugde"

 

Tilbake til Del 1

 

Med takk til dem som har lånt ut bilder. En spesiell takk til Lorents Rolfsnes og Magnus Oen som også har lånt dagbøker og dokumenter fra Brugdefangernes Salgslag.

Til fiskeri.no          Til Norsk Fiskerihistorie
 

website counter