Ekkoloddet (Del 1)

Brislingfiskerne snakket om trolldom da ei av skøytene stadig fikk fangst mens de andre lette forgjeves. Det var før de visste at det første ekkolodd var kommet til Norge. Det gikk 25 år før dette akustiske hjelpemiddelet ble standardutstyr i dekkede fartøy. Fiskere, havforskere og ingeniører stod bak utviklingen av instrumentet som ble uunnværlig i de fleste fiskerier.  

Relaterte sider:

 

 

Ekko av lyd

Allerede i 1826 målte sveitseren J. D. Colladon lydens hastighet i vann. Man fant ut at hastigheten varierer ut fra saltholdighet, temperatur og trykk, men kom frem til en gjennomsnittlig hastighet på 1 490 meter per sekund. Når man kjente lydens hastighet, og kunne ta tiden fra et signal ble sendt ut til ekkoet kom tilbake, kunne man finne avstanden (vei = fart x tid (tur-retur : 2)). Forsøk på å konstruere et apparat til denne målingen lot seg imidlertid ikke gjennomføre med den teknologi man rådet over på 1800-tallet. I 1904 kom nordmannen H. Berggraf med et forslag til et skrivende ekkolodd med alarmklokke som utløstes hvis dybden ble mindre enn en på forhånd innstilt verdi. Igjen satte datidens teknologi og økonomi grenser for realisering av ideen.

 

Krig gir utvikling

Først under Den Første Verdenskrig ble akustiske målinger satt i høysetet. Den gang var det problemet med ubåter som skapte behov for å kunne lokalisere og måle avstand til det som lå under overflaten. Uviklingen ble deretter styrt ut fra militært bruk, men teknologien viste seg snart uvurderlig for opplodding av dybder. Bruk av akustisk dybdemåling og lokalisering viste at signaler hadde en lei tendens til å bli reflektert i fiskestimer. Dette ble også oppdaget av en stor utenlandsk trålerflåten som fra begynnelsen av 1930-tallet fikk ekkolodd som standardutstyr. For trålerne var det viktig å finne gode forhold for bunntrålene, og det var derfor ikke behovet for å finne fisk som lå bak den tekniske nyvinningen i deler av fiskeflåten

EkkoloddFoto1.jpg (30847 byte)

Admiralitetsloddet fra Hughes var det første ekkolodd som fikk innpass i den norske fiskeflåten fra 1934 og utover. De senere Kelvin Hughes-loddene ble en skarp konkurrent til Simrad på 1950-tallet. Bildet viser loddet som ble installert i "Johan Hjort" i februar 1935.

 

Å "se" fisk under vann

I Norge brukte man håndlodd eller lodd satt i forbindelse med spill for å måle dybden. Under sild- og brislingfisket ble et lodd festet til en stålstreng senket ned der man forventet å finne fisk. I loddebåten stod basen urørlig mens strengen lå over en følsom pekefinger. Stimfisk som kom borti strengen gav svake vibrasjoner, og aktiviteten i strengen kunne således gi en erfaren bas svært nøyaktig informasjon om stimens tetthet, dybde, retning og størrelse. Det ble også gjort loddinger i steng for å måle hvor mye fisk som befant seg der. Erfaring (og litt flaks) kunne resultere i at en bas kunne anslå mengden så nøyaktig at det stemte på hektoliteren. Denne egenskapen - eller "gaven" - gjorde enkelte baser til noe langt mer enn bare lederen for notlaget. I tillegg til sjøkikkerten var basloddet den eneste mulighet man hadde til å lokalisere fisk som ikke viste seg i overflaten eller ble fulgt av hval og fugl.

 

Ekkoloddet kom til Norge

I 1934 kom det første ekkoloddet i et norsk fiskerfartøy. Ettersom Norge ikke hadde noen trålerflåte, ble det en notbåt fra Fister i Rogaland som første brukte ekkolodd til lokalisering av fisk. Reinert Bokn hadde hørt ryktene om at fiskestimer avtegnet seg på de engelske ekkoloddene, og bestilte et slikt lodd gjennom importør Inge S. Årstad i Stavanger. Med engelsk montør og tolk ble et såkalt Admiralitetslodd montert i den 47 fot store brislingsnurperen "Signal III". For at loddet skulle virke, måtte det også investeres i aggregat for 110 volt. Reinert snakket ikke høyt om handelen, og båtens oppførsel skapte oppsikt under brislingfisket i 1934. "Signal III" kjørte fra fjord til fjord og overalt hvor den kastet fikk den fangst; selv på steder der ingen åte var synlig. Sesongen ble svært god, og resten av flåten fikk snart kjennskap til hjelpemiddelet ombord.

EkkoloddFoto1a.jpg (48523 byte)

Hva fiskeleting angår var dette Norges mest avanserte fartøy i 1934. "Signal III" var da eneste norske fiskefartøy med ekkolodd. Foto utlånt av Reinert Bokn. 

 

Vitenskap og ekkolodd

I 1935 ble havforskningsfartøyet "Johan Hjort" også utstyrt med Admiralitetslodd; (type M IV, 16 kilohertz med 75 loddeskudd per minutt, fra Henry Hughes  & Sons, London). Loddet ble tatt i bruk under lofotfisket samme år. Såfremt det var mulig signaliserte "Johan Hjort" til fiskerne når den fikk gode registreringer, og anviste dybde. For snørefiskerne var ikke dette alltid ensbetydende med gode fangster ettersom skreien ofte glimrer med sin manglende appetitt på agn. Loddet gav forskerne verdifulle data, og man lærte seg snart å "lese" det som ble avtegnet på ekkogrammet. Også fiskerne var fascinert av registreringene og viste en: "voldsom interesse for "Johan Hjort"`s arbeid med daglig å lokalisere fisken, og fiskerne kom ombord i stort antall for å se hvordan fisken blev avmerket på ekkogrammet, og det blev påstått at fartøiets arbeide bidrog til å hindre at fiskerne gav op før ekkoloddet viste at fisken holdt på å forsvinne" (Årsberetning: Lofotfisket 1935). 

Ekkoloddfoto2.jpg (37716 byte)

"Johan Hjort" i Kongsfjorden (Svalbard) på 1930-tallet. Dette var det første norske havforskningsfartøy med ekkolodd. Huges-loddet står nå utstilt på Havforskningsinstituttet. Foto: Norges Fiskerimuseum

 

Flere lodd

I 1936 hadde også sildesnurperne fått interesse for ekkoloddet. Dertil hadde romsdalsbåten "Utvær" blitt utstyrt med lodd, mens Hans O. Vindenes` nybygde "Texaco" ble den første av hordalendingene som fikk ekkolodd. Vindenes hadde vært ombord i "Signal III" og fikk sans for ekkoloddets egenskaper. "Texaco"`s ekkolodd ble også brukt til å henvise andre av rederiets fartøy til sildeforekomster. Det var ikke "hvem som helst" som ble fristet til å åpne lommeboka for å anskaffe seg de dyre apparatene; selv om flere hadde økonomisk ryggrad til en slik investering. Det var helst de litt "vågale" - med tro på en utvikling til det bedre - som gav seg hen til omstilling og tekniske utfordringer.

EkkoloddFoto3.jpg (39826 byte)

Oscar Sund viste stor begeistring over å kunne "se" skreifloa under lofotfisket i 1935. Sund la derfor ved dette bildet fra Høla til beretningen om lofotfisket i 1935. "Johan Hjort" hadde kjørt fra Bergen til Lofoten uten at loddet hadde vist tydelige tegn på fisk under båten. På Høla kunne han med stor glede og undring se den tydelige registreringen av  skreifloa.

 

Ingen eksplosiv vekst

Det ble ingen "flying start" for ekkoloddet i Norge. Dette til tross for at erfaringene var gode. Om vintersildfisket nord for Stad i januar 1936 kan man blant annet lese at: "Det var nu masser av sild ved Kråkenesset, og fangstskuta "Veslekari" benyttet ekkoloddet efter sild med godt resultat". At ekkoloddet ikke ble en umiddelbar suksess kan ligge i kravet til omstilling hos bas og skipper. Den store elektroniske dingsen var et fremmedelement, besværlig å montere, og ble kanskje også ansett som en trussel mot det tradisjonelle og konstante i fiskernes driftsform. Full last kunne man likegodt få ved å lese naturen og å bruke håndloddet. I tillegg til økonomi, kan også manglende vilje til omstilling (jfr. nåtidens datavegring) også ha vært en medvirkende årsak til at ekkoloddet ikke skapte en revolusjon i tiden før Den Andre Verdenskrig.

 

Fiskekart av ekkogram

For havforskerne åpnet ekkoloddet en ny verden som hjalp dem å avsløre mange av marinbiologiens mysterier. I 1936 skriver Fiskerikonsulent Oscar Sund engasjert om "åpenbaringen" av skreifloa i Lofoten. Sammen med hydrografiske undersøkelser kan han forklare skreiens oppførsel som "en nogenlunde stillestående horisontal flo, hvis stilling i vannet vesentlig synes betinget av hvilken dybde overgangen mellom de to hovedvannlag ligger". Samme år kan Sund presentere et kart over "Høla" som han anser som en av verdens rikeste fiskeplasser. To sesonger med ekkoloddmålinger danner utgangspunkt for Sunds forbedrede kart over senteret under lofotfisket.

EkkoloddFoto4.jpg (38221 byte)

Vinenes` "Texaco" under utrustning sent på året i 1935. Året etter var båten i full drift med ekkolodd. Etter bare to år ble både styrehus og motor flyttet akterover. Båten er en av historiens mest ombygde fiskefartøy, og det var lite igjen av den opprinnelige båten da den forliste i 1966 som "Drønøy"; hele 98 fot lang. Foto utlånt av Einar Vindens.

 

 

 

Sildeforskning

I 1936 ble det også gjort registreringer av sildestimer fra "Johan Hjort". Året etter supplerte man sildeundersøkelsene med "Armauer Hansen" utleid fra Geofysisk Institutt. Også dette fartøyet hadde et engelsk "Admiralitetslodd" med automatisk registrering. Forskerne startet nå en systematisk undersøkelse av sildeforekomstene og studier av gyteinnsig og gyting. På loddet kunne de for første gang "se" hvordan silda som stod dypt om dagen lettet seg utover kvelden og sêg innover gytefeltene vest av Karmøy. Allerede den gang ønsket lederen for undersøkelsene, Sven Runnstrøm, å "få erfaring om muligheten for rekognosering efter sild med henblikk på å gi meldinger til fiskerne om sildeforekomster". Under sildetoktet i 1937 ble en snurper ropt opp og anvist til en fiskbar sildeforekomst i Hjeltefjorden. Dette var den spede starten på et langt og fruktbart samarbeid mellom forskere og fiskere der ekkoloddet viste vei til ressursene.

 

Les del 2

Norsk Fiskerihistorie

Til fiskeri.no

 

 

website counter