Håbrannfiskets historie (Del 2)

 

Tragedier i fisket

"Der er idag heller ikke innløpet nogen melding fra de forsvunne håbrandfiskere, og det svake håp som de rammede familier nærer på tross av all sansynlighet, må nu sies å være slukket. Det må regnes som helt sikkert at såvel "Nordlys" som "Johannes Eide" er forlist, og at ingen av besetningen er blitt reddet."(Utdrag fra en artikkel fra Bergens Tidende 7. mars 1934): "Nordlys" og "Johannes Eide" ble i 1934 leid av folk i det som tidligere utgjorde Herdla Kommune, nord på Askøy. Ti mann omkom, og tilbake satt seks enker og 19 barn. Senere i 1934 forliste også "Stokke" under håbrannfisket, og fem liv gikk tapt. Ingen av disse fartøyene var større enn 51 fot. Håbrannfiskets tidlige historie er preget av forlis, ulykker og dramatikk i kampen mellom små fartøy og havets krefter. En god sesong på håbrannfiske kunne utgjøre størstedelen av årsinntekten for dem som var med. I 1934 var fisket enda viktigere ettersom sildefisket slo feil. Også i 1953 herjet uværet under håbrannfisket slik at to fartøy kom i havsnød. Alle ble heldigvis reddet. Søvnløse netter og tynnslitte nerver har ofte vært prisen fiskerne har betalt for et liv på havet.

 

Til Irland

Håbrannen ble "fredet" for havfisket under Den Andre Verdenskrig. Fisket tok seg opp på slutten av 1940-tallet. Utover 1950-tallet vokste det frem en fartøygruppe med en "idealstørrelse" på ca. 60-70 fot. Større fartøy, bedre værvarsling og gode kommunikasjonsmuligheter skapte tryggere forhold for håbrannfiskerne. Fisket ble imidlertid stadig dårligere og mer uvisst mot slutten av 1950-tallet. Nye felt ble tatt i bruk, og  Fiskeridirektoratet engasjerte lokale fartøy til leitevirksomhet vest og sørvest av Irland. Det ble periodevis godt fiske i disse områdene. Det kan nevnes at "Rongøy" fra Øygarden fikk 409 håbranner på tre dager vest av Irland i august 1960. Håbrannfisket var svært usikkert og varierende, og det gjaldt å smi mens jernet var varmt. Også "Havøy" fra Øygarden og mørebåten "Aksla" var involvert i denne leitevirksomheten. Mer om forsøksfisket med "Rongøy" i 1960 kan du lese her.

 

Møringer til New Foundland

På 1950-tallet drev flere større fartøy fra Møre fiske etter kveite og hvitfisk langs østkysten av Nord-Amerika. Erfarne linefiskere kunne ikke unngå å legge merke til håbrann som viste seg i området. Det var tidlig på året og fremdeles vinter i 1961 da 113 fot store "Juvel" reiste vestover. Et par måneder senere kom 100 fot store "Teigenes" til kysten av New Foundland, og var første båt som satte håbrannlinene i Gulf of Main. "Teigenes" fikk fisk på hver sjette krok. Fisket var svært godt, men "Teigenes" hadde vansker med å holde temperaturen nede i kjølerommet. Hete dager og en sjøtemperatur på 20 grader, gjorde det vanskelig å holde agn og fangst nedkjølt. Det skulle ikke gå lenge før en hel flåte med større fartøy fra Mørekysten og Ålesund drev døgnkontinuerlig håbrannfiske i områdene. Om høsten ble fisket drevet på bankene øst av New Foundland. Enkelte fartøy drev fiske helt sør til kysten av New York. Kåre K. Teige forteller at de våren 1964 fikk 500 håbrann på 1200 kroker. Under haling ble "Teigenes" så fullastet at de lot eneste sogning på feltet, "Rindenes", få dra de siste linene. "Teigenes" var da fullastet med håbrann både på dekk og bakken. Turen gikk til Halifax for å fylle på med is og å legge presenning over fisken. Etter 15 døgn var de i Tyskland og leverte fangsten. I 1965 ble det imidlertid en brå slutt på de rike fangstene i vest, og fisket opphørte like raskt som det tok til.

 

Digresjon: "Nikotin til besvær"

En fisker fra Åkrehamn drev linefiske etter håbrann i områdene mellom Karmøy og Utsira. En dag han var ute, og hadde satt linene, fant han ut at han var gått tom for tobakk. Trangen var stor, og ble bare større ettersom det ikke var tobakk i flere sjømils omkrets. Etter noen timer fant han ut at han kunne ta en snartur til Utsira der det var handelsmann. Han forlot linesettet og satte kursen mot Utsira. Der fikk han sin sårt trengte tobakk, og vel fornøyd forlot han butikken. Kursen ble satt mot linesettet, men dette hadde tydeligvis flyttet seg siden Åkrabuen forlot det. Det vites ikke hvor mange timer det ble søkt, men håbrannlinene fant han aldri igjen.

 

Rogalendinger med danske liner

Hordalendingene gav seg med håbrannfisket utover 1960-tallet. Etter hvert fulgte møringer og sogninger etter. Deltakelsen i Rogaland var imidlertid økende. Det ble nå brukt danske liner som viste seg å gi svært gode resultater. I tillegg til blåser og flaggmann hadde disse linene flyteelement (en dobb) for hver krok. Wireforsingen var tynnere og man brukte mindre kroker. Danskelinene lå rettere i vannet og ble satt høyt. Prisen på fisken var imidlertid alltid et spenningsmoment. Her rådet markedskreftene i Europa i samspill med tilgangen på håbrann. Generelt godt fiske gav derfor lav pris, mens dårlige sesonger ofte ble belønnet med god pris. Det var dette som gjorde det mulig å drive fisket på 1970- og 1980-tallet. I denne perioden benyttet fiskerne de gamle feltene på bankene langs kysten og sørover i Nordsjøen. I 1971 fikk "Hordagutt" i oppdrag å undersøke forekomstene av håbrann i Nordsjøen og i områdene vest av Irland. Resultatet viste at bankene utenfor norskekysten gav best fiske.

 

Slutten

Fra 1960 til 1970 hadde håbrannfiskere beskattet en rekke felt i den nordlige del av Atlanterhavet. Nye felt ble ikke funnet, og håbrannbestanden bar preg av generelt overfiske. Høy beskatning kombinert med lav reproduksjon i bestanden, gjorde det for risikabelt å ruste ut til lengre turer vestover. På begynnelsen av 1990-tallet var en epoke over for Vestlandet, men håbrannfisket er ikke helt over for alle. I Lillesand finner vi 44 fot store "Randi". Den har vært på håbrannfiske siden den var ny i 1957. De siste årene har Tore Hæstad og Ragnar Govertsen utgjort mannskapet under håbrannfiske. I Lillesand kan håbrannfiske spores tilbake til 1930-tallet da fisket ble drevet like ved kysten. De siste somrene har "Randi" hatt 3-5 turer i Nordsjøen. En tur varer i ca. 10 dager, og linebruket består av 500 kroker. Fangstene leveres i Hanstholm. I år 2000 var også "Poseidon" av Søgne på håbrannfiske, men fisket var svært dårlig og de sluttet derfor av etter to turer. "Randi" endte opp med bare 3,5 tonn håbrann, mot 15 tonn året før. Det er derfor usikkert om det blir norsk deltakelse på håbrannfiske i de kommende år.

Habranngraf.jpg (46951 byte)

Norsk fangst av håbrann 1925 - 1995. Grafisk fremstilling:  fiskeri.no

 

HabrannFoto4.jpg (61103 byte)

"Teigenes" fra Nerlandsøy var blant storfiskerne under håbrannfisket. Her ser vi staute møringer på andre siden av Atlanterhavet i 1963-1964. Foto utlånt av Kåre K. Teige.

HabrannFoto5.jpg (59985 byte)

"Teigenes" med full last fra New Foundland våren 1964. Gamle "Teigenes" hadde rekorden for største håbrannlast med 26 tonn i 1953. Så sent som i 1968 ble rekorden slått av andre møringer. "Flud" kunne bokføre hele 42 tonn, mens "Flåvær" og "Vestbris" hadde henholdsvis 32 og 35 tonn på en enkelt tur. Foto utlånt av Kåre K. Teige.

HabrannFoto6.jpg (69910 byte)

Klart til sløying ombord på "Hjartøy" av Utsira. Foto fra ca. 1971 utlånt av Alf Hansen.

 

HabrannFoto7.jpg (69992 byte)

Sløyd fisk samles ombord i "Brannflu". Røværbåten drev håbrannfiske fra 1962 til 1992. De forsøkte også å fiske det meste av agnet selv ved å dorge etter makrell. Ellers var sild den dominerende agntypen for håbrannfiskerne. De siste årene leverte "Brannflu" fangstene til Danmark. Foto fra 1985: Kjell Rasmussen.

HabrannFoto8.jpg (66887 byte)

Man ser ikke mange mindre fartøy langt til havs i våre dager, men her har Ragnar Govertsen fast fisk ombord på vesle "Randi". Foto: Tore Hæstad.  

 

Norsk Fiskerihistorie

Til fiskeri.no

Takk til dem som har lånt ut bilder og gitt opplysninger. En spesiell takk til Odd Magne Haugetun for utlån av dagbøker.

 

 

website counter