Fiske etter håkjerring (Del 1)

I dag er den store haien yndet blant sportsfiskere, men for inntill 50 år siden ble det drevet kommersiell fangst av håkjerring langs kysten og i fjerne farvann. Det finnes knapt dårligere kjøtt, men under magre år har kystfolket måtte ty til tørkede strimler av håkjerringkjøtt. Også det slitesterke skinnet har vært av interesse, men motivasjonen bak dette særegne dyphavsfisket har gjennom alle tider vært jakten på lever.

Relaterte sider:

Biologi

Parasitt til nytte?

 

 

Usikkerhet om biologien

Helt til begynnelsen av 1900-tallet var det debatt om hvorvidt håmær og håkjerring var to ulike arter. Man kom imidlertid frem til at begge tilhørte samme art og håmær-navnet gikk ut. Navnet har håkjerringa fått etter en gammel oppfatning av at denne haien var "kjerringa" til håkallen (håbrannen).

 

Håkjerringa

Som mange andre større haiarter er også håkjerringa utstyrt med sylskarpe tenner. Til sammen 100 tenner gjør fisken i stand til å kutte og rive opp de fleste byttedyr. Skinnet er en centimeter tykt og tett besatt av skarpe hudtenner som er rettet bakover. De største eksemplarene av fisken finner vi i nordøstlige farvann fra Færøyene og Shetland til kysten av Grønnland.  Fisk helt opp i åtte meters lengde skal ha vært tatt i Danskestredet. I Alaska kalles håkjerringa for "mud shark" ettersom den lever på mudderbunn i 200 til 600 meters dyp.

 

Hakjerringfoto2.jpg (23570 byte)

For både ishavsskuter og andre fartøy, var vinteren sesong for håkjerringfisket. For å få håkjerringa om bord, ble det lagt ei renneløkke rundt fisken, i bakre kant av gjelleåpningene. Foto: Havforskningsinstituttet.

 

Ukritisk rovfisk

Både forskere og fiskere har latt seg fascinere av håkjerringas varierte meny. Hans Strøm skriver i 1906 at det skal ha vært funnet en geit i magen til ei håkjerring. Tyve år senere kan Fridthjof Nansen rapportere om følgende mageinnhold i et fire meter langt eksemplar: En sel, åtte store torsker, en lange på 1,3 meter, et stort kveitehode og flere stykker hvalspekk. Dessuten fikk Nansen oppleve å finne et helt reinsdyr i ei anna håkjerring. Det mest uforståelige funnet ble kanskje gjort av Nils Risøy fra Bremnes. Da han drev håkjerringfiske på 1970-tallet, fant mannskapet et malerspann med malerkoster i en håkjerringmage. Det bør også nevnes at håkjerringa ikke går av veien for å spise sine slektninger.

 

 

 

Mange gåter

I nesten 200 år ble det fremsatt ulike teorier angående håkjerringas formering. Først i 1954 kom gjennombruddet. Forsker Levy Carlson allierte seg med fiskere på Mørekysten og bad dem følge nøye med når de sløyde fisken. Den 31. august ble Carlson kalt ombord i motorkrysseren "Joffre". Skipper Olav Støbakk hadde fått ei fem meter lang håkjerring på 290 favners dybde sørvest av Suderøyene. Fisken veide i overkant av ett tonn. I livmorposen fant de 10 fostre, og spekulasjonene omkring egglegging ble avkreftet en gang for alle.

 

De første fiskere

Hvor lenge det har vært drevet fiske etter håkjerring vites ikke, men vi vet at fiskerne gjorde seg nytte av fisken allerede på 1600-tallet. Fisket foregikk da utenfor Troms og Finnmark med åpne farkoster. I en beretning fra 1650 fortelles det at: "i de lange netter før jul fanges på de dype fjorder en fisk som kalles haakjerring. Om sommeren når den kommer på fiskekroken deres, tar de først ut leveren og blåser magen full av luft gjennom et rør." Fiskerne ønsket altså ikke at fisken skulle synke. Årsaken var frykt for at matfisk i fjordene skulle spise av det råtnende haikadaveret. Fisket fra 1700-tallet er også beskrevet av nordlandspresten Petter Dass. Her beskrives fisket som en hard kamp mellom hai og fisker. I sine vers blir også håndsnøret beskrevet: "Med hvilken den tænker den Seier at faa, En Favn Jeren-Lænker han lave seg maa. Saa lær han den Kærling at danse." At det ble brukt jernlenke nærmest angelen, viser at fisket var spesialisert og målrettet mot håkjerringa i den nordlige delen av landet vårt.

HakjerringFoto4.jpg (57023 byte)

Forsynet til kroken var som regel av "kulenke" eller kjetting. I tillegg hadde angelen usedvanlig lang legg. Foto: Havforskningsinstituttet.

 

 

Systematisk fiske

I Hammerfest ble det i årene 1839-40 opprettet to håkjerringselskap som i 1841 hadde 5 båter i drift. De første båtene som ble brukt var for øvrig dekkede Hardangerjekter. Fangstsesongen for disse var fra juni til september. Den beste båten tok 1 780 håkjerringer på en sesong. Det utgjorde 200 tønner lever. I årene 1866-70 ble det på ny satset på håkjerringfiske i Hammerfest. I denne perioden var det 35 fartøyer med rundt 200 mann som deltok i fisket. Siste del av 1800-tallet foregikk det også sporadisk fiske i områdene vest av Vardø og i Altafjorden. Her brukte man håkjerringjukse, mens man ved Vardø brukte gangvad.

 

 

 

Sunnmøre

Bortsett fra i den nordlige delen av landet, viste norske fiskere liten interesser for håkjerringa. Alternativene for norske fiskere skal ha vært for mange og for gode til at håkjerringfisket ble etablert som et eget fiske. På Sunnmøre foregikk det imidlertid sporadisk fiske på midten av 1700-tallet, både i fjordene og utenfor kysten: "Brygde, Haabrand og Haaekierring fanges ikkun i ringe Antall og blot av Hændelse en-skjøn de alle have ypperlig Lever som gir baade god og megen Tran." (Hans Strøm). En beretning fra soknepresten i Herøy til Bispen i Bergen i 1740 viser imidlertid at man er kjent med fangstmetodene. "..haakierring en meget stoer fisk og derfor sielden fangis, med mindre mand er forsynet med en stoer Krog heftet ved en jernlencke, som i det mindste maa være en favn lang,.."

 

Redskap

De første norske fiskerne brukte åpne fartøy og håndsnøre under håkjerringfisket. En stubbe med kjetting nærmest angelen var nødvendig for å hindre fisken i å bite av kroken. Angelen var hjemmelaget og hadde gjerne en legg på ca. 30 centimeter. To kilo med spekk fra sel eller hval utgjorde agnet. I tillegg ble det festet steinsøkke på snøret. Når fisken bet på kroken, måtte fiskeren hale snøret til seg med en gang. Dette mente man var nødvendig for å hindre håkjerringa i å spise seg oppover kjettingen og kutte tauet. Når fisken kom opp i overflaten, ble den kleppet og skåret opp langs buken. Bare leveren ble tatt vare på.

HakjerringFoto3.jpg (37741 byte)

Som regel ble fisken hengende mens man skar opp buken og lot leveren falle ut. Foto: Havforskningsinstituttet

 

 

Nord-Atlanteren

På begynnelsen av 1900-tallet reiste nordmenn nordvestover til fjerne farvann i sin jakt på håkjerringa. Fisket foregikk gjerne i kombinasjon med selfangst. Igjen dominerte fiskere fra Finnmark, Troms og Sunnmøre. Dumping av avfall etter fangst og behandling av sel, virket tiltrekkende på de altetende haiene. Områdene "i isen" og rundt Grønnland var forøvrig kjent for å ha gode forekomster av håkjerring. Fra 1908 var deltakelsen og utbyttet så stor at fisket ble spesifisert i fiskeristatistikken. Fisket var til tider svært godt, og flere fartøy reiste vestover med håkjerringfiske som eneste mål. Også flere stimbåter, med eget trankokeri ombord, deltok i fisket. På slutten av 1930-årene var dette fisket på retur. Av dem som reiste ut, var det stadig færre håkjerringfartøy. I 1940 var det bare to fartøy som drev håkjerringfiske i fjerne farvann, mens det fremdeles var en håndfull ishavsskuter som drev fiske kombinert med selfangst. Resten av historien ser du på denne siden.

 

Hakjerringfoto9.jpg (40893 byte)

"Nor" var en av mange håbrannfartøyene fra Askøy. Ettersom håkjerringa helst holder seg ved bunn, var det et undrende mannskap som kunne dra opp ei håkjerring som hadde tatt agnet på flytelina. Foto utlånt av Terje Fauskanger. 

Les del 2

Til Norsk Fiskerihistorie

Til fiskeri.no

 

 

website counter