Fiske etter håkjerring (Del 2)

Ny interesse

Etter Den Andre Verdenskrig var prisene på tran så høye at håkjerringfiske fikk et nytt oppsving. Fisket gikk da for seg både langs norskekysten og vestover mot Shetland, Færøyene, Island og i Danskestredet. Selv om ishavsskutene fremdeles representerte en stor del av flåten, var mange an fartøyene små, tatt i betraktning den avstand som ble tilbakelagt. "Joffre" fra Godøy var bare 73,6 fot, men fra mai til september hadde den flere turer mot Grønnlands kyster. På "Joffre" ble det drevet med to liner. Når begge linene var kommet i sjøen, begynte man å dra den første. Fisk ble tatt av og linene halt ombord. Disse ble så egnet på nytt mens de ble kjørt ut igjen. Arbeidet med den første line hadde da pågått i tre-fire timer, og man tok til å dra opp den andre lina. Slik ble linene egnet, satt ut og halt inn gjennom hele dagen. Når mørket falt på, unnet mannskapet seg noen timer på puten før neste arbeidsdag. "Joffre" drev med 360 kroker som ble egnet med håkjerringkjøtt og et stykke hvalspekk som skulle lokke haien til åtet. Deltakelsen spredte seg langs kysten, og det ble et rekordartet fiske i 1948.

 

HakjerringFoto5.jpg (56977 byte)

I rekordåret 1948 var også "Flid" av Smøla på håkjerringfiske. Tre turer hadde båten i Barentshavet i områdene mellom Novaja Semja og Hopen.  21 dager i strekk ombord i den vesle kutteren, uten å se land, var ikke noe man stusset over i de dager. På den tid hadde "Flid" hverken ekkolodd eller radar. Foto utlånt av Ivar Aspås.

 

Ikke lønnsomt

Den stigende interessen for håkjerringa ble brått avbrutt av et dramatisk fall i tranprisene i 1949. Fiskeriinspektøren i Finnmark skriver i 1949 at: "Som følge av de dårlige priser på håkjerringlever og på grunn av at en hel del nå har anskaffet seg seisnurpenøter, har så vidt vites ingen forsøkt seg med fangst av håkjerring". 

Også ishavsskutene mistet interessen. Utover 1950-tallet ble selv kombinasjonsdrift en sjeldenhet. Samtidig var fisket langs kysten preget av at håkjerringbestanden var blitt for hardt beskattet i årene etter siste krig. Bare et fåtall fant det lønnsomt å ruste seg til nye sesonger.

 

Spesialisten i Skudefjorden

I Hordaland var det ingen tradisjon for et effektivt håkjerringfiske, men i Nord-Hordaland var det tre brødre som kom til å spesialisere seg på både på størje- og håkjerringfisket. Konrad, Sigurd og Karl Karlsen ble nysgjerrig da de traff noen havforskere som drev håkjerringfangst på Sunnmøre. Brødrene var ikke imponert over hverken redskap eller fangst. Ombord på "Solvind" av Ramsøy begynte de derfor sine egne eksperimenter i jakten på dypvannshaien. Spekk fra ulike deler av hvalen ble utprøvd under agnforsøk. Det ble også forsøkt med spekk fra nise og sel. Det viste seg også å være avgjørende hvordan man skar opp agnet, og hvorledes dette ble festet på kroken. Kjetting forsynet ble byttet ut med vaier. I 1954 fikk Karlsen-brødrene en ny båt; "K.S.K". 

- Vi forsket på eget initiativ, og vi hadde lite igjen for det den første tiden. Etter hvert fant vi ut hvordan håkjerringa ville ha agnet servert, og vi fikk svært gode fangster i fjordene langs Vestlandskysten. En gang brukte vi bare 3 dager i Skudefjorden før "K.S.K" var fullastet med lever og håkjerringkjøtt, forteller Karl Karlsen.

HakjerringFoto6.jpg (47631 byte)

Med navn fra eierne, Konrad, Sigurd og Karl, var K.S.K. et fartøy spesialbygd med tanke på størjefiske. Karlsenbrødrene drev imidlertid også et spesialisert håkjerringfiske, både med gamlebåten "Solvind" (t.v.) og K.S.K (t.h.). Foto utlånt av Karl M. Karlsen

 

 

Patent til kr. 50 000

De gode fangstene til "K.S.K" i Rogaland ble lagt merke til. Karl Karlsen kom således i dialog med fiskeriinspektøren i Kopervik. Karlsen sa seg villig til å selge "den komplette og detaljerte oppskriften" på et spesialisert håkjerringfiske. Prisen ble det imidlertid aldri enighet om. Karlsen mente at det var lagt ned så mye arbeid i utviklingen av fisket, at 50 000 kroner måtte være en passende pris. Dette var en anselig pengesum i de dager, og inspektøren kunne bare strekke seg til 25 000. Dermed ble det ingen handel. Med fare for å gå glipp av en fremtidig handel, har Karlsen sagt seg villig til å avsløre deler av patenten:

- Agneksperimentene viste at nisespekk gav suverent best resultat. Dessuten var det viktig at agnet ikke ble lagt på mudderbunn. Agnet på den tunge jernkroken hadde lett for å synke ned i gjørma, og vi satte derfor linene våre på hard bunn, forteller Karlsen. Det gikk ikke mange år før håkjerringfisket ble avviklet langs hele kysten. Dårlige priser på lever og kjøtt, kombinert med at håkjerringa var "oppfisket" mange steder, gjorde fisket uinteressant.

 

Sporadisk fiske

Allerede på 1950-tallet ble det mulig å få solgt kjøttet. Vasket, ferskt kjøtt, kunne brukes til dyrefor, og det ble gjort forsøk med eksport for humankonsum i Øst-Europa. Den islandske tradisjonen med å grave ned kjøttet og la det "godgjøre seg", blir gjerne sett på som en pinefull måte å få seg en billig rus. Også tørket kjøtt viste seg å være fritt for giftstoffer. Prisen på kjøtt og lever var imidlertid så lav at det ble en hårfin overveielse om hvorvidt det var mulig å drive lønnsomt fiske. På 1970-tallet drev "Arholm" og "Austbris" av Bømlo, håkjerringfiske over flere sesonger. Fangsten ble drevet på store dyp langs kysten og i fjordarmer på strekningen Skudefjorden - Sognefjorden.

- Vi drev med 200 kroker på "Arholm", forteller Nils Risøy. Linene ble satt om kvelden og dradd neste morgen. Håbrannanglene dominerte linene da det var vanskelig å få tak i de store håkjerringanglene. Dette gjorde at "Arholm" helst drev i fjordene der det var rolig sjø. Vest av land hadde de erfart at tung sjø gjorde at angelen rev seg løs før de fikk fisken ombord.

- En dag i Boknafjorden fikk vi 50 fisk på de 200 krokene. Vi satte linene i samme område og fikk 15 fisk neste dag. Tredje dagen fikk vi bare 8. Dette viste oss at det var fort gjort å fiske opp den fisken som var i et område. Etter noen sesonger var fangstene så reduserte at fisket ikke var lønnsomt.  De siste årene gjorde vi også noen turer på oppdrag fra Fiskeridirektoratet, forteller Risøy.

Hakjerringfoto7.jpg (70252 byte)

På 1970-tallet drev "Arholm" av Bømlo fjordfiske etter håkjerring på Vestlandet. Mannskapet på tre fikk ca. ei krone per kilo, både for kjøtt og lever. Foto: Eva Østebøvik

 

 

License to kill

Det hører til sjeldenhetene at Fiskeridirektoratet går aktivt inn for å fiske ned en bestand. Dette har imidlertid skjedd for håkjerringas vedkommende.  På begynnelsen av 1970-tallet ble blant annet. "Vannøy" fra Karlsøy (Tromsø) leid inn som "letefartøy". Den drøyt 60 fot store båten var blant annet nordvest av Bjørnøya, nordover mot Sørkapp og på Vestsiden av Svalbard. Oppdraget var enkelt, forteller Trygve Larsen fra Vannareid: Å fiske opp så mye håkjerring som mulig. Hensikten var å bedre utbyttet for linefiskerne og å "redde" blåkveitebestanden. Til alle tider har linefiske på dypt vann vært plaget av håkjerring som forsyner seg av fisk fra redskapen. Det var et lignende oppdrag "Arholm" fikk i Vestlandsfjordene.

- Oppfiskingen gav gode resultater. Selv fikk vi personlig tilbakemelding fra lokale fiskere om at fisket hadde tatt seg opp i de områdene der vi hadde fisket håkjerring noen år tidligere, forteller Nils Risøy.

Hakjerringfoto8.jpg (69682 byte)

Linene trekkes ombord i "Arholm". Den største fisken de fikk gav 200 liter (et fat) lever. For hvert år de drev, ble det stadig sjeldnere å få stor fisk. Foto: Eva Østebøvik

 

Perspektiv

De siste årene har det vært voksende interesse for dyphavsfiske i fjerne farvann. Fiskeridirektoratet har, i samarbeid med Møreforskning, gjennom flere år drevet forsøksfiske ved Hatton Bank i Nord Atlanteren. Også her merket man at ulike haiarter forsynte seg av både agn og fangst. En av målsettingene med toktene har vært å nyttiggjøre seg mest mulig av fangsten; også haier. Forsøksfisket ble gjort med autolinefartøyet "Loran" som er utstyrt med en moderne form for trankokeri som utvinner olje av høy kvalitet. Under forsøkene i år 2000 fikk "Loran" over 50 tonn av ulike haiarter. Andelen lever varierte noe med art, men i snitt utgjorde leveren 25 prosent av rund vekt. Av produktlisten etter endt fiske finner vi blant annet: "Backs of sharks", buklapper, sporer, haifinner, og olje av hailever. Samtidig vet vi at det internasjonalt vises stor interesse for haioljens mange egenskaper, med tanke på kosmetisk og medisinsk bruk. Man skal derfor ikke se bort fra at utvikling og fremskritt igjen kan gjøre håkjerringa til en kommersielt interessant fisk. I så fall kan Karl Karlsen opplyse at den omtalte patenten fremdeles er til salgs. For linefiskere som vil unngå at håkjerringa "tar fangsten", kan det nevnes at kveitelinene på 1950-tallet gjerne ble utstyrt med en håkjerringkrok i hver ende av lina. Slik fikk man stoppet den glupske haien før den tok turen langs lina og forsynte seg av fangsten. 

Hakjerringgraf.jpg (40114 byte)

Antall tonn lever i den perioden det ble tatt så mye håkjerring at den fortjente å spesifiseres i statistikken.

Til fiskeri.no

Til Norsk Fiskerihistorie

Tilbake til del 1

En stor takk til dem som har bidratt med bilder og informasjon

 

 

website counter