Kveitefiske i tidligere tider (Del 1)

Kveitefisket har en brokete historie som strekker seg tilbake til steinalderen. Et fantasifullt spekter av redskaper er brukt for å få opp en av havets kjemper. Lokale variasjoner og tradisjoner gjør kveitefisket til et historisk mangfoldig fiske. Kveita var respektert og mystifisert, men var i perioder sett på som ufisk i deler av landet, mens den stod på julebordet andre steder. Da markedet åpnet seg, ble kveita så ettertraktet at den snart ble nedfisket langs hele kysten. Fremdeles kjemper kveita for å overleve.

Relaterte sider:

En fiskehistorie

Fangst av levende kveite

 

 

Fangst fra steinalderen

Kveita har alltid vært en spesiell fisk for fiskerne. Vi vet at den er omtalt som gudefisken i tidligere tider. Helleristninger fra Rogaland, Trøndelag og Nordland viser at kveite var en kjent fisk også i steinalderen. Da den var tallrik, kunne kveita gå helt opp i sjølokket om sommeren, og det er nok her steinalderfolket har klart å fange den, antakelig med harpun. Kveite på grunt vann kan også ha vært fisket med krok som ble laget av tre eller bein. Funn av kveitebein på steinaldermenneskenes bosted beviser at kveita ikke ble ansett som en ufisk av våre forfedre.

 

Fra harpun til skåtel

De første harpunene utviklet seg, og senere var kveiteskåtelen i bruk langs kysten. Skåtelen kunne bare brukes om sommeren da kveita kom inn på grunt vann og fiskerne hadde visuell kontakt med fisken. Til skåtelen var det festet tau og ei lang stang. Når fiskerne hadde stukket skåtelen gjennom kveita, ble stanga trukket tilbake med et lite rykk. Skåtelen hadde enten mothake eller en tverrstillingsmekanisme som gjorde at skåtelen og tauet var fast i kveita. Kveitas tyngde og krefter gjorde at fangstutfallet ikke alltid gikk i fiskerens favør. Bruk av skåtel var vanlig til et stykke ut på 1900-tallet. Det ble stadig sjeldnere å se kveite på grunt vann, og bruken av skåtel opphørte.

KveiteFoto1.jpg (36163 byte)

Den store, hvite kveitebuken avspeiler et stort og glorieaktig lys når "gudefisken" hales opp fra dypet. Kveita vokser sent, og store eksemplarer ser man sjelden i våre dager. Foto: Rogaland Fiskerimuseum.

 

 

Snøre på Møre

Vi hører om bruk av snøre (juksa) både fra Nord-Norge og Mørekysten. Fra Sunnmøre fortelles det om et tradisjonsrikt snørefiske om vinteren. På øyene startet arbeidsdagen klokken 04.00 med kurs vestover mot dypere farvann. Etter fire-fem timers rotur var de på feltet, samtidig som det begynt å lysne av dag. Problemet var å finne "de rette plassene" som ofte var svært begrenset i utstrekning.

I enden av det tykke kveitesnøret brukte man en stein på nesten to kilo og en favn forsyn. Nærmest angelen brukte man gjerne en streng som bestod av fire tvinnede kobbertråder. I tillegg til kveite, ble det også tatt brosme og lange under dette fisket. Snørefiske finner vi også eksempler på i den nordligste delen av landet, og dette redskapet var mest utbredt før 1850.

 

Kveitevad

På slutten av 1600-tallet var kveitevad et vanlig redskap hos fiskere i Nord-Norge. Et vad var ei kort line som gjerne bestod av  5 - 15 store kroker som ble egnet med levende fisk (ofte rognkall). På den tid ble kveita som regel saltet eller skåret i strimler som ble tørket (rekling). De fettrike ytterkantene (finnene) ble også brukt under betegnelsen "rav".

Selv om det i dag kan synes stusselig med bare fem kroker på ei line, var vadet et kostbart redskap i sin tid. De færreste hadde egen smie, og måtte kjøpe eller bytte til seg de store håndsmidde krokene. Også det tykke tauverket utgjorde en betydelig investering for datidens fiskere. Kveitevadet var også i bruk i fjordene lengre sør i landet.

 

 

Tollfri handel i nord

Under sommer- og høstfisket i Finnmark ble det også tatt kveite. Her ble det drevet med liner, egnet med sild eller akkar. Torsk, kveite, hyse, sei og annen fisk ble byttet bort, eller solgt til tilreisende skip fra Russland. I Øst-Finnmark kan denne handelen (pomorhandelen) spores tilbake til slutten av 1600-tallet, og var i den første tiden en byttehandel der fiskerne skaffet seg tømmer, never, hamp, seilduk, jernvarer og korn i bytte mot fisk. Rugmel var den viktigste varen for de norske fiskerne. Verdiforholdet mellom fisk og mel varierte fra år til år, men som regel var kveita verdsatt til samme vekt i mel. De øvrige fiskeslag var mindre verdt. Fra 1840-tallet fikk også Troms en økende andel av russehandelen. I russiske kilder oppgis pomorflåten i 1870 å utgjør omlag 400 skuter av forskjellig størrelse. Sommeren og høsten 1901 byttet finnmarkingene til seg rugmel til en verdi av en halv million kroner. I tillegg ble det solgt rå fisk til russere og norske kjøpmenn for 773 000 kroner. Prisen for å delta i fisket kunne være høy. I løpet av sesongen i 1901 omkom 11 fiskere. Penger ble en stadig viktigere del av handelen, og i 1910 foregikk russehandelen nesten utelukkende mot penger. Kveitefisket var den mest ettertraktede og verdsatte fisken, og enkelte år blir mangel på mel forklart med feilslått kveitefiske i disse områdene. Etter revolusjonen i Russland i 1917 og påfølgende borgerkrig, satte bolsjevikregimet en stopper for handelen som hadde vært svært viktig for kystbøndene på begge sider av grensen. Kveitefisket fortsatte med nye markeder, mens det ble verre å få avsetning på blåkveite som russerne hadde tatt godt imot.

 

Overtro

I Nordland var kveitefisket lenge forbundet med ritualer iblandet mystikk og overtro. Det het blant annet at fiskeren burde ligge med sin kone eller kjæreste natten før linene skulle trekkes. Om dette ritualet kan forklare kveitefiskets popularitet i den nordlige delen av landet, vites ikke. Nattlig samkvem skulle i alle fall gi fiskelykke dagen etter. Kvinnene skulle imidlertid holde seg borte fra linene, da dette kunne kaste ulykke over bruket. Man skulle heller ikke omtale kveita med sitt rette navn. Derfor ble det brukt synonymer; noe som kan forklare det mangfold av navn som kveita har fått (hellefisk, skeivkjeft, jomfrua, styving, m.f.). Sesongens første kveite skulle slippes tilbake til havet. Dette skulle belønnes med en rik sesong. Berøring av kveite og drikking av kveiteblod var også enkle måter å bli tilført fiskelykke. Det fantes et utall slike "regler" for korrekt kveitefiske, og noen av disse har fulgt kveitefiske langt ut på 1900-tallet.

 

Kveiteliner

Lavere pris på kroker og tauverk førte til økt bruk av liner under torskefisket utover 1800-tallet. Kveita tok torsken på lina og for møringene ble dette sett på som et problem. Lina ble derfor utstyrt med enkelte kveitekroker for å luke ut ugangsfisken. Dette gav bankefiskerne en god bifangst av kveite som ble saltet i tønner. Bruk av spesialliner for kveitefiske økte i omfang på 1870-tallet. Fisket foregikk da med en dampbåt eller seilskute som hovedfartøy. Hvert hovedfartøy hadde med seg fire dorryer som man brukte til setting og haling av linene. Den enkelte dorry var utstyrt med linebruk på omlag 300 kroker.

 

Møringer til havs

Fra 1860-årene ble sunnmøringene - inspirert av svenske bankefiskere - til å satse på Storeggafiske. I 1870 åpnet det engelske markedet seg, og i 1875 ble det gjort forsøk med iset kveite til England. Problemer med å få skip og last velberget over Nordsjøen, gjorde at ordningen ble avviklet. I 1882 ble det gjort nye fremstøt; denne gang mot Skottland, og rutefarten ble en suksess. Kort vei fra feltet til land var viktig for å få avgåre fisken så raskt som mulig. Selv om havfiske helst ble drevet med større damp- og seilskuter med dorryer til å fiske for seg, vokste det frem en flåte mindre skøyter, åpne fartøy og dampbåter som drev direktefiske etter kveite. Kveita ble iset og sendt, enten dirkete til Skottland, eller via Bergen. Senere ble også eksporten til England gjenopptatt.  I 1882 var utførselen av kveite fra Ålesund 29 tonn, mens den i 1885 var økt til 275 tonn. Manglende bruk av is, gjorde at kveiteeksporten på slutten av 1800-tallet var preget av reklamasjoner og klager på bedervet vare. I Norsk Fiskeritidene for 1898 blir fiskere og eksportører igjen gjort oppmerksom på problemet: "..fra England høres stadige klager over kveitens daarlige kvalitet og lave pris. Is maa bruges om bord, og fangsten maa hurtigere føres over til markedet."

KveiteFoto2b.jpg (31017 byte)

Motorisert linebåt fra Troms  med dorryer på slep. Foto: Norges Fiskerimuseum.

 

KveiteFoto5.jpg (28205 byte)

Da bruken av dorryer opphørte, satte man linene fra et større fartøy. Bildet viser en variant av utsettertrakt på hekken. Foto: Norges Fiskerimuseum, Bergen.

 

D/S "Activ"

Bankefiske etter kveite hadde en vanskelig start. Mange forsøkte seg, men problemet var hele tiden hvordan man skulle få fisken til markedet før den var bedervet. Skulle man levere fersk fisk, måtte man ha raske fartøy. I 1885 ble dampbåten "Activ" av Ålesund satt inn i kveitefiske. Første driftsåret hadde båten fisket for kr. 8 000,-. Suksessen til 56 fot store "Activ" satte fart på deltakelsen i kveitefisket. Samtidig drev "Activ" opplodding av bunn for å finne nye kveitefelt. Det var slik de fant den rike kveitebanken som fikk navnet Aktivegga. Også Aktivneset bærer navn fra den vesle dampbåten. Resten av denne historien leser du på denne siden

 

Les del 2

 

Til Norsk fiskerihistorie

 

Til fiskeri.no

 

 

website counter