SILDEFISKET VED ISLAND (Del 1)

Helt siden vikingtiden har Island vært et yndet reisemål for nordmenn, og motivene bak reisene har vært mange. Da silda sviktet vestlandet i 1870, tok man snart opp et tilsvarende sildefiske ved Island. I nesten hundre år hentet vi store rikdommer fra islandsk farvann, og fisket ble drevet så langt at tre sildebestander kollapset. Historien omhandler dermed en unik og avsluttet epoke både for fiskere og for "nordurlandssilda".

 

De første forsøk

Fra slutten av 1700-tallet fortelles det om norske ekspedisjoner til Island. Forsøkene kom fra flere deler av landet: Bergen, Farsund, Austevoll og Ålesund. Man prøvde da å etablere et lønnsomt landnotfiske i Islandske fjorder. Det ble også gjort forsøk med tømmereksport til Island kombinert med sildefiske og saltsild som returlast. Ingen av forsøkene gav gode resultater. Etter liberalisering av handelen på Island i 1855 ble det gjort nye forsøk. I 1858 utrustet Konsul Grip i Bergen to skuter for landnotfiske på Island, men silda kom ikke inn i fjordene dette året.

 

Mandalittene etablerer seg

I 1867 forsøkte kjøpmann Albert Jacobsen i Mandal med salg av trelast til Island. Han hadde også med seg nøter, salt og tønner. Fangsten dette året ble 300 tønner. Dette året var også danske fiskere i aktivitet i Seydisfjord. Året etter sendte Mandal Fischeriesellschaft flere fartøy med trevarer til Island, og det ble satt opp hus i Seydisfjord og Øyfjord. Dette kunne skapt grunnlag for videre satsing og ekspansjon, men fra 1870 kom silda sjeldnere inn i de islandske fjordene. Danskene gav opp fisket, men mandalittene holdt ut tross dårligere tider.

IslandFoto1.jpg (54758 byte)

Norske fartøy på Island. Selv om kapital fra norske byer styrte utviklingen den først tiden, kom større deler av landet med utover 1900-tallet. Foto: Rogaland Fiskerimuseum.

 

Gjennombruddet

I 1870 sviktet vårsildefisket i Norge og tusener av kvinner og menn ventet forgjeves på havets sølv som siden tidlig på århundreskiftet hadde kommet til kysten. Tilbake satt vestlendingene med ubrukte redskaper og tomme salterier. Fiskerne vendte blikket nordover mot storsilda i Nord-Norge. Her drev vestlendingene med oppkjøp og foredling av sild. Etter hvert fulgte notfiskerne etter. Andre valgte heller å satse mer på jordbruk da vårsilda uteble.

Inspirert av mandalittene søkte man nye sildefelt i vest, og i 1879 dro ni fartøy vestover med fire notlag. Syv av fartøyene hørte hjemme i Haugesund. Mandalittene på Island hadde lenge brukt notfolk fra Haugesund og Karmøy, og det var derfor ingen tilfeldighet at Rogaland kom til å dominere islandsfisket.

 

Hus gav "kvote"

Islandsferden ble en suksess, og saltsilda oppnådde gode priser i Sverige. I 1880 dro 75 fartøy vestover med 28 notlag og en arbeidsstyrke på 578 mann. På hjemreisen hadde de med seg 115 000 tønner sild. Nå startet nordmennene også å bebygge de rike sildefjorden med hus og saltebuer. Alltinget hadde vedtatt at kystfiske krevde islandsk borgerskap. Betingelsen for borgerskap var at man måtte føre opp hus med skorstein (helårsbolig) på Island. Slik ble det mange nordmenn med hus og strandlinje i islandske fjorder.

 

Vekst

Selv om segl og årer dominerte, ble det også leid inn dampskip til å frakte og supplere med tønner og salt, og returnere med pakket sild. Islandsilda ble ansett som god vare, men økende mangel på arbeidskraft gjorde at silda ofte ble hovet direkte i tønner, noe som gav partier med lite appetittlige eksportsprodukter. Det var ikke mangel på sild, og veksten i islandsfiske fortsatte.

På Island var man ikke bare begeistret for nordmennenes økende (og grådige) interesse for silda i fjordene. Nordmennene skapte mange arbeidsplasser om sommeren, men den norske "fråtsingen" i Islandsk farvann ble ikke bare godt mottatt. Frem til 1884 lå den norske deltakelsen på 150-200 fartøy, og det var fremdeles fartøy fra Haugesund som dominerte. Det var nå kommet opp 56 "norske" saltebuer på Island. Flest i Øyfjord, og så følger Seydisfjord, Mjoifjord, Eskifjord, Faskrudsfjord og Reydarfjord.

IslandFoto2.jpg (36842 byte)

Segldrevne fartøy dominerte den norske flåten på slutten av 1800-tallet. Dampdrevne fartøy ble helst brukt til transport av nødvendig utstyr. Senere ble damperne en viktig del av snurpenotflåten på Island. Foto: Rogaland Fiskerimuseum.

 

Orkan og sildesvikt

Det islandske lovverket klarte ikke å hindre det norske landnotfisket, men naturen hadde i så måte kraftigere virkemidler. Det var lite sild i de islandske fjordene i 1884. I tillegg ble Øyafjord rammet av en orkan. 13 fartøy havarerte og 19 fartøy ble påført skade i uværet som også kostet tre mann livet. Året etter var deltakelsen sunket, og fangstene var fortsatt dårlige. I 1886 reiste 23 håpefulle fartøy vestover, men silda kom ikke til lands. Året etter fikk islendingene fjordene for seg selv.

 

Drivgarn gir nytt islandsfiske

I Norge opplevde drivgarnet en renessanse under storsildfisket på Møre i 1897. Et tilsvarende fiske ble da drevet av hollendere ved Reykjarvik. I 1899 tok islendingene opp dette fisket, og året etter var nordmennene tilbake ved de islandske fjorder med drivgarn. Dette fisket var ikke avhengig av at silda tok land. Nordmennenes fangstområde var fremdeles på nord og nordøstkysten. Ei drivgarnslenke bestod gjerne av 50 garn som ble satt om kvelden. Segldrevne fartøy saltet som regel fangsten i rom sjø, mens dampdrevne fiskefartøy gjerne kjørte fangsten til land for salting.

IslandFoto3.jpg (51469 byte)

Drivgarnsfisket innledet en ny periode i islandsfisket, og var en driftsform som holdt seg helt frem til de siste fangstene ble tatt i 1969. Foto fra "Kallekodt" under islandsfisket: Rogaland Fiskerimuseum.

 

Første snurpenotfangst

I 1903 ble to havgående slupper kjøpt inn til Åkrehamn; "Sverre" ført av Ole Helgesen og "Harald" ført av Tønnes Sjøen. Fartøyene var rigget for drivgarnsfiske, men de hadde med ei lita snurpenot (80 x 13 favner). Første forsøk med snurpenota ble gjort fra èn båt, og med kagge i notøret. Resultatet av de første forsøkene var seks timer med bomkast og tid for ettertanke. Senere samme dag ble en del av nota fordelt til lettbåten, og da en sildedott brøt i overflaten ble nota rodd ut i en sirkel fra begge båtene. Denne gangen var det sild i nota. "Harald" ble trukket inn til kastet. Håven ble senket ned i nota og løftet av menneskekraft. Fangsten gav bare åtte tønner sild, men alle signalflagg gikk til topps for å feire begivenheten. Åkrabuen gikk så over til drivgarn for å sikre sesongen. Bendik Mannes på "Albatross" fikk låne snurpenota, og påfølgende gode fangster gikk ikke upåaktet hen. Allerede året etter deltok 12 snurpenotlag. Denne sesongen etablerte man en driftsform med to snurpedorryer under fangsting. Det norske Islandsfisket gav dette året 92 000 hl. mot 58 000 året før.

IslandFoto5.jpg (39713 byte)

Snurpenota revolusjonerte islandsfisket og økte utbyttet ved fisket. Som et resultat av dette kom behovet for et stort antall sildoljefabrikker på Island. Foto: Rogaland Fiskerimuseum.

 

Ekspansjon

I 1905 ble det kjøpt flere snurpenøter, også for hollandsk regning med baser fra Karmøy. Utbyttet av fisket steg i takt med antall snurpenøter, og i 1907 var utbyttet 240 000 hl. Selv om antall snurpenøter fortsatte å øke, gikk fisket gradvis tilbake. I 1911 ble den første sildoljefabrikken på Island bygget med norsk kapital. Nå ble islandsilda beskattet av flere nasjoner, og konkurransen økte. I 1914 var norske fiskere fremdeles ansvarlig for over halvparten av totalkvantumet på vel 273 000 tønnene, men også islendingene, dansker, svensker og tyskere gjorde en betydelig innsats på sildefeltene. Det norske islandsfisket gikk nå inn i en periode med varierende sesonger, og urolige og uforutsigbare markeder da Europa rammes av krig. En av Norges viktigste kunne tapte krigen og Russland satt igjen uten valuta.

 

Nye forbud

I 1922 skjerpet Island lovverket og forbød fiske innenfor territorialgrensen, men det kunne gis treårlig dispensasjon for utenlandske salterier og sildoljefabrikker. Norge svarte med å innføre høyere toll på islandsk fårekjøtt. En annen konsekvens av det islandske lovforbudet ble at snurpenotfisket i større grad ble drevet til havs, og med gode resultater. Fremdeles dominerte Rogaland blant de norske deltakerne, men Møre var også blitt en betydelig aktør. I 1928 forbød Island utlendinger mot å bruke islandske havner for behandling og utskiping av fangst. Dette tvang frem en driftsform der alt arbeid med foredling av fangsten ble gjort ombord i fartøy. Island innså snart at loven hindret investering av utenlandsk kapital. I 1933 ble loven lempet på slik at driften ble opprettholdt ved norske sildoljefabrikker, og de islandske fabrikkene fikk lov å kjøpe råstoff fra fremmede fartøy. Resten av denne historien leser du på denne siden

IslandFoto4.jpg (43549 byte)

Å være med på islandsfisket var en krevende oppgave. For nykonfirmerte ungdommer langs vestlandskysten var turen til Island ofte det første møtet med det voksne liv, selv om man gikk som "halv mann". Foto: Sigvard Knutsen.

Gå til del 2

Ansvarlig for innholdet: Magnus Tangen,  tlf. 52 81 80 33, e-post: fiskeri@fiskeri.no

website counter