SILDAS MYSTERIER (Del 1)

Nåde den som hadde gjort urett i forkant av en mislykket sildesesong. Når silda ble borte, var dette Guds straffedom. En straff som rammet bygder eller store deler av kysten på 1700-tallet. Kystbefolkningens overtro og religiøse tolkninger av sildas adferd, ble omsider erstattet av teorier fra lærde menn, og senere marinbiologier. Vi læret den å kjenne, og ble så blendet av havets sølv at vi drev bestanden til totalt sammenbrudd.

Relaterte sider:

Biologi NVG-sild

Biologi Nordsjøsild

 

 

Mang slag sild

Sild har vært en eksportartikkel som kan spores tilbake til 1200-tallet. Vi vet at guden Tor spiste sild, og at vikingene var godt kjent med fisken. Sildefisket har vært et mangfoldig fiske som omfatter ulike sesonger og ulike størrelser og kvaliteter på sild. Vi hører om sommersild, bladsild, feitsild, vintersild, vårsild, forfangstsild, storsild og mussa. Sild var sild for fiskerne. De visste når den kom, hvilke størrelse den villa ha, og hvilke bruksmuligheter og markeder som var aktuelle for det enkelte sildefisket. Hvor mange bestander av sild man fisket på gjennom et år, eller hvor silda kom fra, hadde ingen betydning.

 

Guds straffedom

"Sildebolker" er et begrep som forteller om perioder da silda har vært rikelig tilstede langs kysten. Vintersildfisket hadde således en god periode på Sør-Vestlandet fra år 1500 til 1567, år 1600 til 1685, 1699 til 1784,  1808-1870. Disse sildebolkene brukes tradisjonelt som en forklaring på en syklus i bestanden. Hvert århundre har silda kommet til kysten i 70 sammenhengende år for så å "bli borte" i 30 år. I tillegg har det vært lokale variasjoner og fravær av vintersild i enkelte år.  I Sunnfjord uteble sildeinnsiget i 1758. Den gang var det øltapping både på Grotle, i Smørhamn, på Kinn og i Bulandet. Enkelte mente således at sunnfjordingene fortjente Guds straff, selv om straffa i dette tilfellet hadde latt vente på seg i mange år. Mangel på alternative forklaringer, gjorde at Gud ble tildelt svært mye av ære og skyld når det gjaldt graden av sildas tilstedeværelse.

SildehistorieFoto1.jpg (50247 byte)

Opptak av sild etter landnotkast ved Bokn tidlig på 1930-tallet, dirigert av basen Henrik Knutsen fra Åkrehamn. Foto utlånt av Sigvard Knutsen.

 

Menneskelig påvirkning

Overtro omkring silda holdt stand utover 1800-tallet, selv om Gud fikk en mindre rolle i teoriene. Syndebukker for svikt i sildefisket fant man i alt som var nytt og moderne langs kysten. Dampbåter, fyrtårn og brenning av tare ble mistenksomme elementer når silda ikke "våget" seg inn til kysten. Da silda "uteble" i 1870, kunne kapellanen på Avaldsnes (Karmøy) forklare dette med det leven som fulgte med ansamlingen av folk i Haugesund under vårsildfisket. Sildas oppførsel ble antatt påvirket av menneskelig aktivitet og endringer i kystfolkets levesett.

 

Axel Boeck og fiskerne

Det verserte mange teorier om sildas vandring og utvikling, men det var først i andre halvdel av 1800-tallet man begynte med systematiske studier. I 1860 årene var man bekymret for en ny periode med fravær av sild. Staten engasjerte da stipendiat Axel Boeck til å granske sildas adferd og biologi. Boeck gjorde sine undersøkelser på feltet og i dialog med fiskerne. Under arbeidet klarte Boeck å samle inn, og klekke ut silderogn. Dette gjorde ham i stand til studere og avsløre sildas tidlige utvikling. Han studerte også sild fra Bohuslenkysten. Godt fiske ved Bohuslen hadde hatt sammenfall med dårlige sildeperioder lang Norskekysten. Man var derfor tilbøyelig til å tro at den norske vintersilda hadde svømt forbi Norge og tatt land langs Svenskekysten. Boeck fant ut at den svenske silda var mindre og ellers skilte seg ut fra vintersilda på Vestlandet.

Boeck var også opptatt av hvordan havtemperatur, strøm- og vindforhold påvirket silda. Undersøkelser vest av Karmøy viste at silda stod utenfor land når det var pålandsstorm, og at den da heller ventet med å gyte eller gikk inn Skudefjorden og på innsiden av Karmøy. Små endringer i havtemperaturen var også avgjørende, mente Boeck. Manglende sildeinnsig forklarer han derfor med at silda "hindres derfra af Vandets lave Varmegrad". Funn av silderogn ned til 60 favners dyp gjorde Boeck i stand til å forklare gyting på dypere vann enn tidligere antatt.

 

Sommersild er vintersild

Boeck hadde avlivet mange av de myter og teorier som hadde versert rundt silda. I 1870-årene var også professor Ossian Sars engasjert i de samme spørsmålene. Disse årene lå mellom to sildebolker, og det var således et beskjedent vintersildfiske på Vestlandet. Sars fant likevel mye silderogn i sjøen og i mageprøver fra torsk. Han konkluderte med at det ikke var noen forandring hverken i sildas vandring eller bestandsstørrelse i disse periodene. Årsaken til det dårlige fisket var "alene deri, at Sildetyngden af en eller anden Grund ikke er kommet saa langt ind mod Land som før, men har anstillet sin Leg paa de længere ude i Havet liggende Grunde". At fiskerne ikke fant silda skyldes den tids fartøy og redskap som gjorde fiskerne avhengig av at silda gytte på grunt vann nær land.

Sars skal også ha æren for oppdagelsen av at sommersilda ikke var en egen sildeart, men et voksterstadium hos den vårgytende silda. Det var altså den samme silda vi fisket på både vinter og sommer.

SildehistorieFoto2.jpg (21319 byte)

Norges første spesialutstyrte forskningsfartøy "Michael Sars", levert til Fiskeridirektoratet i juli 1900. Foto: Norges Fiskerimuseum, Bergen

 

 

Fiskeridirektoratet

I 1906 ble Johan Hjort leder for Fiskeridirektoratet.  Et viktig arbeidsfelt var å finne årsakene til vekslingene i fiskeriene. Her ble aldersavlesningene av sildeskjell (silderisp) viktige, og systematiske analyser ble startet i 1907. En var da kjent med at strukturene i silderispet kunne leses på lik linje på åringene på en trestamme. De smale mørke ringene representerte vinterveksten, og de brede lyse sonene sommerveksten. Konsulent Einar Lea arbeidet med prøver fra forskjellige steder langs kysten. Han konkluderte med at ungsild som hadde oppvekstområde ved Sør- og Midt-Norge hadde noe diffuse vinterringer og bred sommersone, ungsild fra fjordene i Nord-Troms og Finnmark hadde skarpe vinterfinger og smale sommersoner. Dette ble benevnt for henholdsvis sørlig og nordlig vekstmønster. Fjerde årring viste likhetstrekk med sild som var ute i havet, noe som tydet på at silda da trakk ut fra sitt oppvekstområde. Dette mønsteret ble også funnet i prøver av kjønnsmoden sild fra vårsildfeltet. Det viste seg at de sterke årsklassene hadde for det meste nordlig vekstmønster

 

Hjort avslører

I 1914 kunne Johan Hjort presentere en teori som omfattet livssyklusen til den vårgytende sildas: Fra gytefeltene driver sildelarvene nordover med strømmen. Noen går inn i fjorder og sund, mens andre fortstetter med strømmen langs kysten og ut i havet. Om høsten er silda blitt 8-10 cm lang og blir omtalt som "mussa". Den kommende vår har den vokst seg opp til 15 cm. og blir omtalt som "bladsild". Som toåring er den enten bladsild eller så stor at den går i handelen under navnet "skjeresild". Veksten det tredje og fjerde året gir mer fett i musklene, og silda fiskes som "feitsild". Avhengig av vekstforhold vil silda som fire-seksåring trekke seg ut av feitsildstimene, og søke tilbake til gyteområdene på Vestlandet. Hjort fant ut at nøkkelen til vekslinger i fiskeriene var sammensetningen av sterke og svake årsklasser. Sildelarvenes tilgang og opptak av næring var avgjørende for å få en sterk årsklasse. Stor bestand og god bestandsutvikling fikk man idet sterke årsklasser kom inn i gytebestanden. Ifølge Hjort var altså naturen regulatoren i sildebestanden.

SildehistorieFoto3.jpg (76999 byte)

I mellomkrigsårene ble nota rodd ut fra dorryene. Sterke armer letter not og sild mot overflaten. Foto: Norges Fiskerimuseum, Bergen.

 

 

Ulike raser NVG-sild

Arbeidet med systematisk innedeling av silda i ”raser” startet rundt 1900. Den danske havforsker A.C. Johansen mente at den vårgytende silda ved nordkysten av Island og vestkysten av Norge hadde mange likhetstrekk (rygghvirvler, størrelse med mer). Han foreslo i 1919 navnet "Atlanto-Scandian spring herring" for denne silda.

Silda som ble fisket ved Island ble i mellomkrigstiden ikke antatt å være den samme som en fisket under vintersildfisket. Den islandske havforskeren, Arni Fridriksson, arbeidet mye med silda ved Nord-Island. På slutten av 1930-tallet fremla han en teori om at mesteparten av silda som fantes ved Nord-Island  om sommeren gytte ved Vest-Norge om vinteren. Norsk-islandske merkeforsøk på slutten av 1940-tallet bekreftet dette. Ikke all sild vandret fra Island til Norge, Arni Fridriksson kunne på grunnlag av skjellkarakterer identifisere to bestander som etter hvert fikk navnene norsk vårgytende sild og islandsk vårgytende sild. Den siste gytte på bankene utenfor Sør-Island, men ble nedfisket på 1960 tallet.

 

Devold og "Sarsen"

Allerede under sildeundersøkelsene i 1937 var forskningsfartøyene "Johan Hjort" og "Armauer Hansen" utstyrt med ekkolodd. Etter Den Andre Verdenskrig var det Finn Devold som viste fiskerne hvordan forskning på sildas biologi og vandringsmønster kunne komme fiskerne til gode. Ombord på ”G.O.Sars” kunne Devold, ved hjelp av ekkolodd og asdic, følge silda på sin gytevandring mot norskekysten. Silda kom ikke lenger med hval og fugl, men med Devold og ”Sarsen”. Modernisering og effektivisering preget flåten. Håndloddet var byttet ut med ekkolodd, og utover 1950-tallet kom nylon i de stadig større nøtene. Ved slutten av tiåret gjorde også kraftblokka sin entrè i sildefiskeriene. Dorryene, som med kystens tvilsomme velsignelse var blitt motorisert, ble snart overflødige. Fartøyene ble større, og treverk ble byttet ut med stål.

*

SildehistorieFoto4.jpg (51042 byte)

Islandsfiske var av stor betydning for norske fiskere, og da særlig for rogalendingene. Foto: Rogaland Fiskerimuseum.

 Gå til del 2

Ansvarlig for innholdet: Magnus Tangen,  tlf. 52 81 80 33, e-post: fiskeri@fiskeri.no

website counter