SILDAS MYSTERIER (Del 2)

Utømmelig hav

Selv om sildefisket avtok på slutten av 1950-tallet, var det mange som ikke gav opp håpet om at fisket snart skulle ta seg opp. Variasjoner var ikke ukjent for fiskerne. Dessuten hadde forskerne "bevist" at naturlige variasjoner med sterke og svake årsklasser ville gi perioder med henholdsvis godt og dårlig fiske. Effekten av fiskernes beskatning var fremdeles undervurdert.

 

Bekymring

Utover 1960-tallet endret miljøet seg i Norskehavet. Kystbankene utenfor Nord-Island, hvor sildefisket om sommeren hadde foregått, ble oversvømt av kalt vann. Planktonproduksjonen sank kraftig og silda flyttet til beiteområder i Norskehavet.

Effekten av de tekniske nyvinningene i fisket ble svakere, og enkelte forskere fryktet at noe var galt fatt med bestanden. Russiske forskere var bekymret for Norges beskatningen av småsild og feitsild, og mente de kunne dokumentere hvordan dette fisket påvirket rekrutteringen til gytebestanden. Russernes uro fikk imidlertid ikke gjennomslag hos norske forskere. Devold var ikke avvisende til at småsildfisket påvirket rekrutteringen, men mente at småsildfisket foregikk over en så liten del av utbredelsesområdet at det hadde minimal betydning. Det forelå ingen regulering i sildefiskeriene, selv om dette hadde vært tema på internasjonale møter. Dermed fortsatte det frie fisket med forskernes, Norges Fiskarlags og myndigheters velsignelse.

Til denne tid hadde norske forskerne arbeidet for å hjelpe fiskerne til å ta mest mulig sild på kortest mulig tid. Samarbeidet hadde vært godt, men alt for effektivt.

En sterk årsklasse fra 1959 ga et oppsving i sildefisket midt på 1960 tallet, mye takket være ny teknologi som asdic og kraftblokk. Island og Sovjet økte sine fangster betydelig og tok årlig over 1million tonn. I tillegg kom fisket på gytefeltet og fisket etter små- og feitsild. Samlet utgjorde beskatningen 2 millioner tonn i 1966. Manglende vilje til å regulere fisket presset sildebestanden. Samtidig var beskatningens virkning på bestanden fremdeles undervurdert.

SildehistorieFoto5.jpg (57473 byte)

Sildefisket var mer enn nøter og baser. Drivgarn- og botnegarnsfisket stod for en betydelig del av fangstkvantumet. Glasskulene var fremdeles i bruk utover 1960-årene. Foto fra ca. 1967: Oddvar og Kjell Hausken.

 

Kollaps

Fangstene avtok sterkt på slutten av 1960 tallet og i 1969 opplevde fiskerne århundrets dårligste sildefiske. Fisket etter umoden sild var nå så effektivt og omfattende at Devold og hans medarbeidere måtte revurdere sitt syn på småsildfisket. Reguleringsvedtak tvang seg fram: I 1970 ble det forbudt å fiske småsild og å male opp sildefangster nord for Stad. Samme år ble det registreringsstopp for ringnotfartøy. I 1971 fant ikke de russiske forskerne sild på overvintringsområdet, og de russiske drivgarnsfiskerne kom tomhendt til lands. Dette året ble det innført kvoter for vintersildfisket. På et ekstraordinært møte i NEAFC i desember 1972 ble det avtalt full stans i fiske etter vintersild. Da var kollapsen i sildebestanden allerede et faktum.

SildehistorieFoto6.jpg (92593 byte)

"Norjerv" med storkast i 1966. Ringnot, asdic og kraftblokk hadde revolusjonert fisket, og stadig mindre sild unnslapp fiskernes redskaper. Foto utlånt av Odd Haugetun.

 

 

Fra effektivisering til regulering

Fiskerne kan ikke alene klandres for kollapsen i sildebestanden. Forskerne hadde på god vei hjulpet og oppmuntret til den høye innsatsen i fisket på 1950- og 1960-tallet. Samtidig manglet man et nasjonalt og internasjonal lovverk som regulerte fisket og fordelte kvoter mellom de deltakende nasjoner. Nå bestod utfordringen i å bygge opp sildebestanden og deretter, i samarbeid med andre land, å forvalte den på en forsvarlig måte. Det var sild fra 1969-årsklassen som "holdt liv" i bestanden utover 1970-tallet. Fredningen i 1972 reddet denne årsklassen fra beskatning som kjønnsmoden sild. I 1974 overtok Johannes Hamre forskningsansvaret for en sildebestand i elendig forfatning. Problemet for Hamre og hans medarbeidere på Pelagisk avdeling var å overbevise fiskerne, fiskerorganisasjonene og forvaltningsmyndigheter om at sildebestanden var så nedfisket at strenge og langsiktige tiltak var nødvendig. Fokus ble dermed rettet mot metoder og modeller for å anslå bestandens størrelse og alderssammensetning. Samtidig presset fiskere og fiskeindustrien på for å lette på reguleringene i fisket. Dette for å kunne opprettholde kontinuitet på sine arbeidsplasser. Sildebestanden var nå så liten at den ikke vandret ut i Norskehavet, men fant nok næring i fjordene og langs kysten. Stimene som viste seg lang kysten kunne derfor lett tolkes som at havet var fult av sild, mens det i virkeligheten var den siste rest av sildebestanden som viste seg for kystfolket. Hamres merkeforsøk gav forskere og myndigheter de "bevis" som trengtes for en fortsatt streng regulering av fisket. Vinteren 1977 gav en gjenfangst på 17 merkede sild. Ut fra antall merkede sild og den beskjedne fangstmengden, utgjorde gjenfangsten så mye at Hamre kunne dokumentere at bestanden var mindre enn  1 % av størrelsen i 1950 årene, og at situasjonen fortsatt var kritisk for silda. Mens Devold var fiskernes ledestjerne, måtte Hamres stab kjempe mot fiskerinæringen. Intensjonene var imidlertid de samme; å veilede til beste for bestanden og fiskerne.

 

En håndfull sild

Vi hadde lært silda å kjenne, og visste til enhver tid hvor den var. Forskning og teknologisk utvikling hadde gjort oss i stand til å utrydde en av verdens største fiskebestander. Etter hvert som årsklassene går ut av en bestand, får man bedre oversikt over de enkelte årsklassers styrke, og størrelsen på den totale bestand. Såkalte VPA-målinger har vist oss hvor kritisk situasjonen egentlig var. Gytebestanden i 1972 er estimert til å ha vært cirka 2 000 tonn; med andre ord kunne hele bestanden fått plass i lasterommet til en av dagens store ringnotsnurpere. Dette utgjorde  0,015 prosent av gytebestanden i 1950 som er estimert til cirka 14 millioner tonn.

SildehistorieFoto7.jpg (56007 byte)

Foto: Fiskeri.no

 

Oppbygging

I 1976 passerte gytebestanden 100 000 tonn. I 1981 var den fem ganger større og fortsatte å vokse i beskjedent tempo frem til 1988 da den sterke 1983-årsklassen kom inn i gytebestanden. Naturen hadde smilte til silda og gitt gytebestanden en størrelse på over 3 millioner tonn. Silda fant nå tilbake til sin tradisjonelle gytevandring sørover til Rogaland, mens overvintringsområdet var flyttet til Vestfjorden. Det neste store løftet fikk vi nesten 10 år senere. De sterke årsklassene i 1991 og 1992 gav en gytebestand på hele 9 millioner tonn i 1997, og et nytt sildeeventyr for fiskerne.

Internasjonal enighet om forvalting, fordeling og beskatningsgrad er kystens garanti for et rikt sildefiske også i fremtiden. Tusenvis av timer brukes hver år på internasjonal samarbeid, toktvirksomhet, prøvetaking, aldersbestemmelse og beregning av sildebestandens størrelse, kjønns- og alderssammensetning. Forskerne, deriblant den nå pensjonerte Hamre, arbeider fortsatt med å forbedre metoder og modeller for å gi enda bedre grunnlag for forsvarlig og bærekraftig forvaltning av silda; fremdeles i fiskernes tjeneste.

 

SildehistorieGraf.jpg (59916 byte)

Norsk beskatning av NVG-silda i 1000 tonn 1930 - 1975. Her vises kollapsen i bestanden og for fisket.

Tilbake til del 1

Til Norsk Fiskerihistorie

Til fiskeri.no

Med takk til Ingolf Røttingen og Johannes Hamre ved Havforskningsinstituttet for god hjelp.

Ansvarlig for innholdet: Magnus Tangen,  tlf. 52 81 80 33, e-post: fiskeri@fiskeri.no

website counter