Størjefiskets historie (Del 1)

På 1950-tallet var størjefiske det nye eventyret langs norskekysten. Aldri har et fiskeri tatt av og etablert seg så raskt, og sjelden blir et fiskeri avviklet i et tilsvarende tempo. Størjefiske blir omtalt som det mest spennende og risikofylte fiskeri, der besluttsomhet, tempo og flaks var avgjørende i konkurransen om kjempefiskene. 

Relaterte sider:

Forsøk på 1920-tallet

Dagbok "Sjømann" 1952

Fangster. bilder:  "Salvøy"

Film: Speranza tar opp fisk

 

Sterk og eksotisk fisk

Størja (bluefin tuna) blir også omtalt som makrellstørje eller tunfisk. Den antas å være verdens raskeste fisk med en toppfart på nærmere 100 km/t. Mangelen på svømmeblære har dømt den til å være på konstant vandring for ikke å synke. Også oksygenopptaket er tilbasset et liv i fart. Uten fart, vil den få for lite oksygen og "drukne". Opp gjennom historien har det vært perioder da norskekysten er blitt invadert av disse store muskelbuntene som kan oppnå en vekt på 500 kilo. Den kunne finnes langs kysten fra slutten av juni til ut i september. På 1920-tallet var størja tallrik og den ble for første gang forsøkt fanget og omsatt i kommersielt øyemed.

 

Forsøk og feiling

Midt på 1920-tallet ble det konstruert flere størjenøter i håp om å fange store mengder av kjempene fra sørlige breddegrader. Flere fiskere hadde på denne tid etablert et sesongfiske ved å skyte størja med harpungevær eller å ta den på krok. Med utsikter til store økonomiske gevinster, ble det gjort flere forsøk på å fange størjene med not. På Mørekysten ble erfarne seifiskere engasjert i forsøkene, men det viste seg å være stor forskjell på sei og størje. Selv om metoden fungerte og nota var overdimensjonert, var man ikke klar over størjas enorme krefter. Gang på gang ble nøter gjennomhullet av panikkslagen fisk. Det var grenser for hvor store og sterke nøter man klarte å arbeide med. Det var alltid noen fisker som hadde hengt seg fast i notveggen eller som ikke hadde klart å komme ut av nota. Dette viste at det var mulig å fange størje, til tross for mye arbeid med å reparere nota etter hver fangst. Også dynamitt ble brukt for å drepe fisken før den presset seg ut av nota, men bruk av dynamitt ble etter hvert forbudt. Mindre størje det neste tiåret kombinert med kostnadskrevende fangstmetoder gjorde at fiskerne heller satset på andre fiskerier om sommeren og høsten.

Storjefoto2.jpg (53011 byte)

Størjas enorme krefter skapte problem for dem som skulle lage de første størjenøtene. På bildet ser vi mannskapet på "Fremad II" som forsøker å frigjøre ei størje som har hengt seg fast i nota. I 1920-årene var man glade for at slikt skjedde, men senere skapte dette et problem ved bruk av kraftblokk. Foto: Edvind Bakkevik.

 

Nordlending tar kraften fra størja

Johan Warholm hadde hørt historien om noen størjer som var sperret inne i ei vik. Størjene forble i vika selv om det var et ordinært notstykke som sperret utløpet. Ved å dra notstykket mot land, klarte man å få størjene helt opp i fjæra der de ble kleppet og halt på land. Opplysningene om størjas frykt for notveggen gav Warholm en idè som skulle danne grunnlaget for konstruksjon av størjenøter helt frem til vår tid. Så lenge det var god plass i nota, oppførte størjene seg rolig. Størjene er avhengig av fart for å kunne få i seg nok oksygen. Panikken kom først da det ble for trangt i nota. Warholm ville derfor bruke tykt tauverk bare på siste del av notstykket. Slik ble det mulig å lage ei stor og solid not som det var praktisk mulig å bruke. I 1946 konstruerte Warholm størjenota si. Dette var begynnelsen på det moderne størjefisket.

Storjefoto3.jpg (40177 byte)

"Vågly" med kast. I bakgrunnen ser vi akterenden på følgefartøyet som sleper på notbåten. Vi ser også to motorbåter (ørebåten og blåsebåten). Disse holder nota ute til all tynnnota er tatt inn. Videre vi de legge seg på nota og fester stropper til størja slik at den kan tas ombord. Foto: Fiskeri.no

 

Rykter om mye penger

I 1949 hadde fisket fått fotfeste langs Helgelandskysten. Omlag 20 fartøy drev notfiske etter Warholms ide. Seinot ble brukt på den delen av nota som ble halt først inn, mens det siste stykket (tørkestykket/dødskammeret) bestod av tykk og sterk not. Sesongen ble så god at det gikk gjetord om størjefisket langs hele kysten. Prisen på 1,60 kroner per. kilo ble sett på som eventyrlig, samtidig som fiskerne nå kunne ta mange tonn i hvert kast. Størjefeberen spredte seg sørover. I påvente av neste sesong begynte fiskere langs hele kysten å binde seg tørkestykker og sette sammen egne størjenøter. Fra 1950 var samtlige fylker fra Vest-Agder og nordover representert med minst ett fartøy. Sesongen på Helgelandskysten ble dårlig, men flere fartøy forsøkte seg på den noe mindre størja på Vestlandet, med stor suksess.

 

Størjefeber

I 1952 hadde "alle" fått seg størjenøter. Mange satte seg i stor gjeld for å finansiere drømmen om å delta i det nye eventyret. Flåten bestod av skøyter, kryssere og kuttere fra 40 fot og opp til over 70 fot. Sesongen beviste at "alle" fikk fisk. Vestlandskysten ble invadert av størje - hovedsakelig mindre fisk på 50 til 150 kilo. Til Hordaland alene leverte 156 fartøy fangst, og flåten fra Nord-Norge var av tilsvarende størrelse. I tillegg deltok like mange følgefartøy og et betydelig antall sløye- og føringsfartøy. Følgefartøyene slepte på notbåten for å hindre denne i å drive inn i kastet. Det ble tatt så mye størje i 1952 at fisket ble stanset flere ganger på grunn av kapasitetsproblemer på land. Flere fartøy opplevde å ta fangster på 500 - 700 størjer. For de dyktigste og heldigste betydde dette enorme inntekter som gjerne ble brukt til å investere i ny båt eller nedbetaling av gjeld på størjebruket. Nybegynnerne på feltet hadde varierende resultat, men ville stille med god erfaring til neste sesong. Beste båt ble "Sjømann" med omlag 2800 fisker.

 

Kunsten å kaste

Etter mye prøving og feiling de første årene, kom man frem til en ideal utrusting og fangstteknikk. Et notlag bestod av hovedfartøy, følgefartøy, og to motorbåter. Til driften trengtes 8-11 personer. I tillegg brukte notlaget sløyefartøy som overtok fangsten, sløyde og leverte den for en prosentvis andel av fangstens verdi. Det var også egne sløyegjenger på land. I tillegg var mange sysselsatt med føring av fangst til mottak.

 Det var flere faktorer som avgjorde hvorvidt man ville lykkes på feltet. Utkikken i tønna var ofte en "spesialist" som var trent til å se den minste krusning på overflaten, eller et glimt av ei størje under vann. Ellers deltok alle mann med utkikk både fra rigg og styrehustak. Når fisken hadde avslørt seg, måtte man komme seg godt foran stimen. Her var basens dirigering og beregning avgjørende. Alt gikk for full maskin i håp om å omringe størja og lukke (snurpe igjen) nota før den fant veien ut. Med fisk i nota arbeidet følgefartøyet og 2 lettbåter med å holde nota ute. Størja gikk da rolig i ring mens mannskapet tok inn den tynne delen av nota. Når man hadde fått inn denne, var fangsten sikret. Det var da bare tørkestykket igjen, altså den sterkeste delen av nota. Etter hvert som denne ble tatt inn, ble det for trangt for størja, og den fikk panikk. Her mistet størja muligheten til å bevege seg fritt, og den døde etter hvert av mangel på oksygen. Den ble så heist opp i hovedfartøyet eller direkte til et sløyefartøy.

Storjefoto4.jpg (61524 byte)

"Basholm" (t.h.) får hjelp av sløyefartøyet "Nordlys". Sistnevnte gikk over fra å være notfartøy til sløyefartøy. Størjesløying var et blodslit, men det gav en sikrere inntekt. Foto utlånt av Edvard Norheim.

"Speranza" tar opp størje

 

Se flere filmer

 

Stor flåte og lite fisk

Den eventyrlige sesongen i 1952 førte til at flåten i 1953 talte ca. 500 bruk. Nå kom imidlertid de første tilbakeslagene. Størja var ikke så tallrik som året før. Den var også vanskelig å lokalisere. Enkelte steder kunne det ligge 100 fartøy på et lite område. Hvis det viste seg en krusning i overflaten, utløste dette et svære spetakkel i kampen om å få kaste først. Dette året viste kampen om ressursene at det krevdes store og hurtige fartøy og et godt rutinert mannskap for å kunne hevde seg. Med unntak av 1954 og 1955, som var gode år for henholdsvis Nord-Norge og Vestlandet, ble sesongene utover 1950-tallet en evig konkurranse om å være på rett sted til rett tid og å gjøre tingene raskere og bedre enn konkurrentene. Spenningen i fisket var på topp, men mange bruk falt fra. For mange av de mindre egnede fartøyene var stor gjeld det eneste de satt igjen med. Resten av historien leser du på denne siden

*

Neste side

 

Til "Alt om størje"

Til fiskeri.no

website counter