KAMPEN FOR Å TRÅLE (Del 2)

Åtte trålere for mye

En heftig debatt preget trålerkomiteens arbeid. Et gjennomgående argument var at "trålfiske ikke passer for Norge". Dertil kom bekymringer som omfattet markedssituasjonen, skader på fiskefelt, skade på fiskebestander og konsekvensene for kystfiskerne.

I 1936 hadde England og Tyskland til sammen 2 000 damptrålere som dels ble brukt på de samme felt som de ni norske trålerne opererte på. I perioden 1913 - 1932 økte Tyskland sitt torskefiske fra 31 100 tonn til 91 199 tonn. En nesten tredobling av oppfisket kvantum finner vi i samme periode også for Island og Færøyene. For Norges vedkommende hadde kvantumet gått ned med nesten 60 000 tonn. I 30 år hadde Norge vært utenfor utviklingen i trålerfisket og vi tapte stadig terreng i forhold til konkurrentene.

TralFoto2.jpg (25251 byte)

Garn- og linefisket på bankene utenfor Lofoten og Finnmark var svært viktig for fiskerne. Utenlandske trålere forvoldte årlig stor skade på redskap som stod i sjøen, noe som var medvirkende til motstanden mot tråling i Norge. Bildet viser "Valen II" på Nordøstbanken i mai 1934. Foto: Norges Fiskerimuseum, Bergen.

 

Forskerne gir råd

Fiskerikonsulent Oscar Sund hadde diskutert de biologiske konsekvensene sammen med Thor Iversen og Gunnar Rollesen. De uttalte til komiteen at "Det tillegg til trålerflåten som kan komme fra norsk side vil vanskelig kunne tenkes å gjøre forholdsvis meget fra eller til". De la til at en betydelig økning av innsatsen i Barentshavet og langs norskekysten kan virke inn på fiskens størrelse; men at antall individer vil være konstant. Så langt kunne forskerne ikke se at innsatsen i Barentshavet hadde hatt noen virkning på det tradisjonelle torskefisket. Forskerne hadde vanskelig for å gi enkle og gode råd til komiteen. Selv om fremtredende vitenskapsmenn som Johan Hjort ikke hadde betenkeligheter med at Norge deltok i utviklingen av trålfisket, var de økologiske betraktningene så uklar, og tatt med så mange forbehold, at begge parter i saken kunne bruke uttalelsene til sin fordel.

 

Kystfiskernes frykt

Kystfiskerne hadde lite til overs for trålfiske. Mange fiskere var fortvilet over store brukstap forårsaket av utenlandske trålere under bankefiske. Dessuten ble trålfisket generelt sett på som et rovfiske og en trussel mot ”fiskernes sosiale struktur”. Innkjøp av damptrålere stilte krav til kapital og etablering av rederier. Kystfiskerne fryktet at storkapitalen skulle innta kysten og at fiskerne ble fratatt sin selvstendighet; eller fortrengt fra yrket. Selv om et klart flertall av fiskerne gikk inn for begrensninger og reguleringer av trålfisket, var det bare et mindretall som ønsket totalforbud mot tråling.

 

Ulovlig å lykkes

De som talte trålernes sak kunne ikke forstå hva som var galt med å effektivisere fisket. Det ble vist til at Staten ofte måtte gå inn med økonomisk støtte til kystfiskere som ikke klarte å berge sesongen på grunn av dårlig fiske, uvær og tap av bruk. Det blir derfor satt spørsmålstegn ved den sosialøkonomiske tankegangen ved å forby dem som kunne drive lønnsomt fiske til fordel for dem som måtte subsidieres. Det var også et paradoks at stadig flere trålere fra andre nasjoner deltok i fiske i Nordsjøen og på våre banker, mens nordmenn bare skulle få lov "å se på". Om det også den gang ble snakket stille om hvorvidt "Norge var en Sovjetstat" vites ikke, men pionerene innen utvikling av trålerflåten hadde ingen forståelse for Departementets syn og kystfiskernes holdninger. Angående sysselsettingen i fiskeryrket henviste tilhengerne av trålfisket til en sterk rekruttering til yrket i andre land; nettopp på grunn av trålfisket.  

TralFoto9.jpg (39238 byte)

 

Trålfiske forbys

Trålerkomiteen var delt i synet på utviklingen av trålerflåten. Dette resulterte i flere forslag til ordlyden i loven. For trålfiskets utviklingsmuligheter ble den endelige lovteksten et tilbakeskritt. Den midleritidige trålerloven av 1937 forbød norsk deltakelse i trålfiske, både innenfor og utenfor territorialgrensen. Dispensasjon ble gitt til de fartøy som før lovens ikrafttredelse hadde drevet trålfiske. Disse fartøy ble imidlertid fratatt muligheten til å levere fersk fisk i Norge. Loven var imidlertid langt mildere mot reketrålere og småtrålerne (under 50 brt.).

 

Nekter å gi seg

Med de nye begrensningene i lovverket, fortsatte stortrålerne fisket. Rederiene var imidlertid fratatt muligheter for ekspansjon, ettersom det ikke var lov å tildele nye konsesjoner. Da den nye loven trådte i kraft, var det 11 trålerne i Norge. I 1938 hadde fangstkvantumet under fiske i fjerne farvann passert 17 500 tonn.  I Årsberetningen vedkommende Norges fiskerier heter det at: "Den store fangstmengden i 1938 skyldes først og fremst de ni norske stortrålerne som på 75 fangstturer førte hjem mer salttorsk enn hele flåten av linefiskerne på 358 fangstturer". Trålerne fisket i gjennomsnitt for over 300 000 kroner hver. Samme år opplevde kystflåten en vanskelig sesong preget av uvær fra slutten av februar og ut sesongen. Flere steder ble det samlet inn penger til fiskerne, og Staten bevilget penger til gjenkjøp av bruk og båter.

TralFoto7.jpg (41587 byte)

Nye "Borgenes" på vei mot Bjørnøya i 1957. Foto: Per Gundersen.

 

Ny trålerlov

I 1939 kom den nye loven. Her ble det åpnet for at Kongen kunne gi konsesjon til nye fartøy såfremt de var bygget i Norge, og at de i det vesentligste ble eiet av aktive fiskere. Dette skulle styre veksten i flåten og hindre storkapitalens innflytelse. For de eksisterende rederiene inneholdt loven flere hinder. Konsesjonen skulle følge båten, og gikk således tapt hvis tråleren forliste. Trålerne var fremdeles hindret fra å levere fersk fisk i Norge, noe som opprettholdt utkast av ukurant fisk. Stramme rammebetingelser og lite torsk, gav et svakt resultat for trålerne i 1939. Rederier og mannskap følte seg kuet av lovverket, samtidig som de skulle betjene gjeld på investeringene som var gjort i forbindelse med fartøykjøp og ombygginger. Selv om 11 fartøy hadde konsesjon, var det helst bare 8-9 damptrålere som tok den økonomiske risikoen ved å ruste seg ut for en ny sesong.

 

 

 

 

Ny trålerflåte

Etterkrigstiden gav ikke rom for de store investeringer, men en ny trålerflåte var under oppbygging. Krigens hendelser hadde redusert antallet damptrålere. Derfor ble det delt ut tre nye konsesjoner i 1947, i tillegg til at ble det kjøpt inn en ny "Borgenes" til Kristiansund. Dermed var det fremdeles 11 stortrålere med konsesjon. Etterkrigstiden var preget av gjenoppbygging, modernisering og høy sysselsetting. Fiskeindustrien presset på for å få jevnere tilgang på råstoff. Disse faktorene var med på endre folks syn på stortrålerne.

En ny lov av 1951 fjerner bestemmelsen om at konsesjonen følger fartøyet, samtidig som politikerne endrer holdning i forhold til å hindre vekst i flåten. Etter 20 års kamp, ble stortrålerne en akseptert del av den norske fiskeflåten. Kravet om at man måtte benytte norskbygde fartøy, ble fjernet fra loven, mens kravet om fiskerdominert eierskap stod fast. Veksten i flåten var i gang, men det tok tid. I 1956 var det 18 konsesjoner, mens det fire år senere var over 30 konsesjoner til trålere over 300 brt. 

 

Etter hvert måtte dampmaskinen vike, også for de store trålerne. 

Problemstillingene omkring trålfiske som driftsform har blusset opp med jevne mellomrom. Stadig større og mer effektive trålere kombinert med redskapens tradisjonelt manglende selektive egenskap skaper fremdeles tempererte debatter om trålfiskets videre utvikling.

*

TralFoto6.jpg (36732 byte)

Etter Den Andre Verdenskrig ble det kjøpt inn en ny "Borgenes". Blant mannskapet var Per Gundersen som tok dette bildet under tråling i Barentshavet. Båten eksisterer fremdeles og blir tatt vare på av fartøyvernere i Kristiansund. 

 

Tilbake til

Norsk Fiskerihistorie

Ansvarlig for innholdet: Magnus Tangen,  tlf. 52 81 80 33, e-post: fiskeri@fiskeri.no

website counter