Kveitefiske i tidligere tider (Del 2)

Mot fjerne farvann

Ved overgangen til 1900-tallet var også andre deler av landet i ferd med å etablere et havfiske, men sunnmøringene var da langt inne i den nye tid.  I denne perioden kom også de første line- og garnspill. 1920-årene var preget av en overgang til havfiske og etablering av fangstområder i fjerne farvann. En rekke ekspedisjoner ble sendt ut, og nye kveitefelt ble avdekket. Her kan nevnes den engelskfinansierte Helder-ekspedisjonen  som i 1926 gikk ut fra Hull mot områdene vest av Grønnland og mot New Foundland. Ombord var det norske fiskere, med base i moderskip og med dorryer som stod for selve fangstingen. I denne perioden ble store deler av det nordlige Atlanterhavet undersøkt av enkeltfartøy eller ekspedisjoner. Overalt hvor man fant kveite var fangstene svært gode. Statistisk ble fisket delt inn i fire områder: Kveitefisket ved Vest-Grønnland, ved Bjørnøya, ved Island og ved Færøyene. Det var møringene som dominerte fisket i fjerne farvann. I denne perioden var England og Sverige de viktigste markedene

KveiteFoto2.jpg (39580 byte)

"Heimland I" på Island. Båten ble også benyttet av Fiskeridirektoratet og deltok i forsøk i Danmarksstredet, ved Sørøst-Grønnland og ved Jan Mayen. Heimlandsbanken sørvest av Island bærer navnet etter båtens vellykkede ekspedisjoner. Foto fra Thor Iversens heftet ang. fiskeriundersøkelsene ved Sydøstgrønland og Jan Mayen.

 

Tilbakegang

I 1935 merket man en markant tilbakegang i fangstene i fjerne farvann. Tre ekspedisjoner som drev fiske ved Vest-Grønnland (143 mann) hadde et oppfisket kvantum på 324 tonn fersk og iset kveite mot 455 tonn året før. Fisket ved Island gav bare 78 tonn kveite mot 449 tonn  i 1932. Fra Bjørnøya og Svalbard ble det tatt 76 tonn mot 298 tonn i 1933 og 1932. Eneste lyspunkt var et tiltakende fiske ved Færøyene som fremdeles gav gode fangster. Av dette kom alt inn til Ålesund. Beskatningsmønsteret i kveitefisket gjentok seg overalt hvor fisket ble etablert; gode fangster de første årene, økende deltakelse og så en nedgang i totalkvantum og en enda sterkere nedgang i fangst per fartøy.

KveiteFoto4.jpg (50847 byte)

"Hanseat" drev kveitefiske ved Bjørnøya og Svalbard allerede i 1927. En mannskapslott på 1 200 kroner var svært mye i de dager. Foto utlånt av Odd-Magnus Hansen.

 

 

 

Eventyr i Nordland

Parallelt med utviklingen av havfisket, foregikk det hele tiden et kyst- og bankefiske etter kveite i de nordligste fylkene. I 1936 fikk Ove Johansen i Bø (Vesterålen) 400 kroner i statsbidrag for å lage kveitegarn. Han bandt 10 garn, og i september satte han disse på dypt vann ved Skråva i Lofoten. Linefiskerne hadde forlatt dette feltet da de mente at det ikke var mulig å drive lønnsomt fiske der. Johansen tok imidlertid store fangster med sine hampegarn, og nyheten spredte seg på rekordtid. Allerede ved månedsskiftet oktober-november deltok 60 båter i kveitefiske med nybundne garn. Fangstene var svært gode, og stadig flere kom til i fisket. Mot slutten av november ble fangstene dårligere, men eventyret forsatte på nye områder utenfor Hamarøy og ved Lødingen. Den nye redskapen ble snart tatt i bruk med suksess overalt der dybde og bunnforhold tillot det.

Kveitegraf.jpg (50083 byte)

Fangst i 1000 tonn fra 1905 - 1970.

 

Rekordår

Ved årsskiftet 1936-1937 viste statistikken at de siste tre månedenes garnfiske i Nordland hadde økt kveitefangstene med 230 prosent i forhold til kvantumet for 1935. Garnfisket hadde spredt seg nordover til Troms og Finnmark. En måneds garnfiske i områdene rundt Alta gav en fangstøkning på 150 prosent for Finnmark i 1936 målt mot forrige års kvantum. Eksportskvoten til England ble raskt nådd, og mye kveite måtte lagres over nyttår før det kunne selges ut av landet.

KveiteFoto3.jpg (46591 byte)

Kveite på kaia i Skrolsvik under det rike garnfisket i 1937. Foto: Kveitmuseet, Midt-Troms Museum.

 

KveiteFoto6.jpg (57639 byte)

Fiskere fra Torsken ombord på M/K "Skreien" leverer kveite på kaien i Harstad 1947. Foto: Kveitmuseet, Midt-Troms Museum.

KveiteFoto8.jpg (63578 byte)

"Teigenes" hadde to årlige turer til Grønnlandsstredet og New Foundland fra 1958 til 1960. Kamp mot is, storm og sterk strøm gjorde at en tur kunne vare i tre måneder før 60 tonn kveite hadde fylt opp lasterommet. Foto utlånt av Kåre K. Teige.

 

KveiteFoto7.jpg (27618 byte)

En sjelden gang biter storkveita på linene. Bildet viser Ola Tjøsvold fra Åkrehamn under et lykkelig øyeblikk sammen med 216 kilo kveite i 1969. Foto: Rogaland Fiskerimuseum.

   

Kveitefoto9b.jpg (69336 byte)

Kveite på ca. 80 kilo klar til merking. Foto utlånt av Torstein Halstensen (t.v.)

Kveitefoto9.jpg (50069 byte)

Kveite med sender montert på venstre side. Foto utlånt av Torstein Halstensen.

 

Til Norsk Fiskerihistorie

Til fiskeri.no

Tilbake til del 1

 

Bestandskollaps

I november 1936 ble Finn Devold, på anmodning av Fiskeridirektøren, bedt om å reise nordover får å samle inn opplysninger fra kveitegarnsfiske. Devold registrerte at fangstene var eventyrlige på de nye feltene, men at fisket avtok sterkt. Små felt var "tomme" etter to-tre uker, mens større felt kunne gi lønnsomt fiske i en måneds tid. Dette mønsteret gjentok seg overalt der garnfiske ble prøvd; helt sør til Mørekysten. Mange fiskere forklarte dette med at kveita spredte seg over et større område etter gyting, og at så søkte ut mot bankene. Devold var bare delvis enig, og påpekte at gyting da måtte foregå på ulikt tidspunkt på feltene som var tømt for kveite.

 

Regulering

All erfaring fra kveitefiskets historie tilsa at kveitebestanden ble overbeskattet. I juni 1937 kom loven som skulle hindre videre rovfiske. Her ble minstemålet satt til 50 centimeter, og undermåls fisk skulle slippes ut, såfremt den var levedyktig. Maskevidden i garn ble satt til minimum tre omfar per alen. Kveita ble helgefredet for garnfiske, og garnfiske ble forbudt i tiden 15. desember og ut februar.

 

Overfiske

Det siste kvartalet av 1937 gav Vestfjordsområdet bare en femtedel av kvantumet fra året før (222 tonn mot 1 050 tonn). Nedgangen kom på tross av at deltakelsen var høyere i 1937. Dessuten var det mest småfallen kveite man fikk. Finn Devold konkluderer da med at "Det er overveiende sannsynlig at grunnen til at fisket ebbet så fort ut (i 1936) kommer av at den vesentlige del av den kveite som hadde samlet sig på de fjorskjellige gyteplasser blev fisket op. Alt tyder på at kveitegarnene er et ytterst farlig redskap for den allerede på forhånd reduserte kveitebestand".

 

Fredet av krig

Alle områder der kveitefisket ble drevet over tid, hadde vist en nedgang i fangstkvantumet etter noen års fiske. Dette viste seg først på Storegga på slutten av 1880-tallet og gjentok seg på nye felt som ble tatt i bruk i fjerne farvann på 1920- og 1930-tallet. Det effektive kystfisket med garn hadde resultert i en drastisk nedgang i fangsten allerede etter et par måneders fiske. Fisket hadde altså en sterk innvirkning på den voksne fisken, og kveitas langsomme vekst hindret rask rekruttering til gytebestanden. Under Den Andre Verdenskrig fikk kveita på havet være i fred for fiskerne, og bestanden tok seg noe opp.

 

Kort oppsving

I etterkrigsårene ble det et nytt oppsving i kveitefangstene. Fisket ble gjenopptatt på "gamle" felt i fjerne farvann; nå uten dorryer, men med velutstyrte motordrevne stålfartøy. Den ufrivillige fredningen i nære og fjerne farvann hadde gjort kveita godt, og kombinert med en modernisert fiskeflåte, opplevde man gode kveitesesonger. I 1950 ble det tatt 6 090 tonn kveite; det høyeste årskvantumet siden garneventyret i 1936. I etterkrigsårene stod møringene for opptil halvparten av kvantumet, mens de tre nordligste fylkene dominerte i det resterende kvantumet. Oppsvinget skulle vare frem til 1960, men så gikk det gradvis nedover. I 1970 var kvantumet nede i 2 192 tonn, men som i alle andre fiskerier blir nedgangen i kvantum kompensert med bedre pris. Kjempeeksemplarer er imidlertid et sjeldent syn. Beskatningsgraden gir kveita minimale muligheter til å oppnå størrelsen som en gang gjorde fisken så aktet og respektert

 

Fremdeles truet

Også i våre dager jakter fiskere på nye kveiteplasser. Store redskapsmenger settes i sjøen i dype fjorder for å finne hittil ukjente gyteplasser. Flere slike felt er funnet, og det resulterer alltid i en kort periode med eventyrlige fangster - gjerne for bare en enkelt båt. Dessverre viser det seg at når disse små, lokale gytefeltene er oppfisket, kan det gå mange år uten at disse gytefeltene på nytt blir tatt i bruk - og i noen tilfeller blir urgamle gytefelt lagt helt døde. En annen trussel mot kveita, er de enorme lenker med breiflabbgarn som fiskerne setter i fjorder og på havet. Når garva fiskere fortviler over "døde", lokale kveitefelt i fjordene, er nok dette en tendens som vil forsterkes de kommende år. Fredningsbestemmelsene har ikke vært tilstrekkelig for å hindre at kveita blir stadig sjeldnere i stadig flere områder.

 

Vil lære mer om kveita

Høsten 2003 ble det satt i gang et merkeforsøk i regi av Havforskningsinstituttet i Bergen. Fem kveiter ble merket i første omgang. To hanner på vel 14 og 23 kg, og tre hunnfisk på ca 80 kg. Fire av fiskene vil slippe merket 1. juli og en 1. september 2004. Når merkene kommer til overflaten, vil de begynne å sende til satellitt. Herfra går det innformasjon til en database i Canada. Det blir også gitt informasjon om hvor merket flyter. (+/- 1000 m). Dersom merkene blir funnet, vil det ligge enda mer informasjon i dette. Det er Cathrine Michalsen som leder forsøkene, og hun har engasjert kveitespesialist Torstein Halstensen som kjenner til mange av de små gytefeltene, og dermed skaffer fisk til forsøkene. Forhåpentligvis vil merkeforsøkene gi bedre kunnskap om kveitas vandringsmønster og i hvilken grad de er stasjonære. I 2007 var Torstein også aktiv med levendefangst av kveite.

 

 

 

website counter